London Calling – Verden kaller

Med et knippe musikkstiler som gjenspeiler medlemmenes musikksmak, og med nitten sanger som nær sagt alle kunne vært klare singelvalg, var det klart at The Clash ikke lenger var et rendyrket punkband. Til gjengjeld var de et av verdens beste rockband.

For gruppens tredje utgivelse forlangte sjefene i plateselskapet CBS et kjent navn i produsentstolen. Valget falt på den eksentriske og alkoholiserte, men likevel geniale, produsenten Guy Stevens som tidligere hadde produsert storheter som Free og Mott The Hoople. Bandet valgte Guy Stevens fordi han hadde utsøkt musikksmak (et av favorittbandene til Mick Jones var nettopp Mott The Hoople), hans evne til å inspirere og fordi han stort sett var full hele tiden og sovnet tidlig, slik at The Clash fikk muligheten til full kunstnerisk frihet. De fleste avgjørelsene ble i så måte tatt av bandet selv i samarbeid med tekniker Bill Price.

Gruppen ankom londonstudioet Wessex Studios med en rekke låter som senere skulle få klassikerstatus og som på samme tid gjenspeilte medlemmenes varierte musikksmak. Mick Jones’ store forbilder var The Faces, Mott The Hoople, samt andre glamrockband. Joe Strummer hadde en fortid i pubrockbandet The 101ers og var svært inspirert av rockabilly og blues. Trommeslager Topper Headon hadde på sin side sans for soul og reggae mens den glimrende bassisten Paul Simenon også var en selverklært reggaefan.

Bandmedlemmenes varierte bakgrunner og musikalske preferanser ga seg utslag i låter som Brand New Cadillac (rockabilly), Wrong ‘Em Bayo (rhythm’n’blues) og Guns Of Brixton (reggae – skrevet av bassisten Simenon).

Med dette dobbeltalbumet fikk inspirasjonskildene, som lenge hadde blitt borte i punkenergien, komme til syne igjen. Platas kvaliteter ble ikke dårligere av at Mick Jones og Joe Strummer utvilsomt var et stort låtskriverpar. Og London Calling byr på mange eksempler på det. Tittellåten er kanskje det beste eksempelet på parets utrolige evne til å skrive låter som både har et tekstlig innhold og som også er fengende mens det på samme tid er bra trøkk i melodiene.

Nevnes bør også Spanish Bombs, Lost In The Supermarket, allerede nevnte Wrong ‘Em Boyo med glimrende trommespill av Topper Headon, i tillegg til sugende blåsere og fett orgel. Videre bør den svært så melodiøse Death And Glory også trekkes frem. For øvrig en låt som hadde passet utmerket inn på en Ian Hunter-plate.

Avslutningssporet Train In Vain var opprinnelig ikke ment for denne utgivelsen. Den var tidligere utgitt gratis med musikkavisen New Musical Express, men ble som en ekstra bonus tatt med i siste liten.

Medlemmene i The Clash sto selv for det meste av det musikalske innholdet – og det på en utmerket måte. Den klassiske besetningen (gitar, bass og trommer) var mer enn nok til å skape det rette uttrykket for ikke å si gode bakgrunn for Jones’ og Strummers krasse samfunnskritiske tekster.

På de rette stedene fikk de riktignok god hjelp av The Irish Horns, som sørget for fyldige blåsere og Micky Gallagher (Ian Dury & The Blockheads) på orgel. Albumet London Calling maktet også kunststykket å havne både på hitlistene i USA og hjemme i Storbritannia. Det skulle gi en respektabel 29. plass i USA mens plata klatret helt til 9. plass på de britiske salgslistene.

Det er ikke bare det musikalske som er genialt med London Calling. Det er også verdt å merke seg platecoveret , designet av Ray Lowry som laget en etterligning av Elvis Presleys debutalbum.

Det anerkjente amerikanske musikktidsskriftet Rolling Stone var en smule forut for sin tid da de senere kåret London Calling til åttitallets(!) beste album, selv om albumet egentlig ble sluppet en måned for tidlig til å delta i den kåringen; nemlig i desember 1979.

Men London Calling står som en påle og forsvarer sin plass i rockhistorien som en av de virkelig store. Både når det gjelder sytti- såvel som åttitallets musikkhistorie.