Fisherman’s Blues – Da Waterboys fant veien til Irland

The Waterboys hadde midt på åttitallet gitt ut tre klassiske album med en musikk de selv så treffende beskrev som The Big Music: Storslåtte episke komposisjoner drevet fram av tildels voldsomme arrangementer. Under innspillingen av This Is The Sea kom bandet i kontakt med den irske fiolinisten Steve Wickham. Hans innflytelse på Mike Scott må ha vært stor, og hans spill på låten The Pan Within skulle peke fremover for Waterboys’ videre musikalske utvikling.

Wickham fikk med seg bandet til Dublin, og de ble i Irland i seks år. Scott begynte raskt å skrive sanger som viste en klar inspirasjon fra folkemusikk, country, blues og gospel. De neste to årene tilbrakte The Waterboys i ulike studio, mens de spilte inn voldsomme mengder musikk. Mange sanger oppsto spontant, og det ble lagt stor vekt på improvisasjon.

I denne perioden spilte bandet inn sanger som Strange Boat, tittellåta Fisherman’s Blues, og en fantastisk versjon av Van Morrisons Sweet Thing. Dessuten fikk Karl Wallinger, som forlot bandet etter This Is The Sea, en siste hilsen med World Party (som også var navnet på hans nye band).

Men mot slutten av 1987 tok kreativiteten overhånd, og Scott følte han mistet fokus. Musikken var i stadig utvikling, nye musikere kom til, og selv om bandet hadde materiale til både fire og fem album klarte ikke Scott å sette sammen et album han var fornøyd med. For å klarne tankene leide han en hytte i Spiddal på Irlands vestkyst for å koble av og skrive nye sanger. Her følte han seg straks hjemme, benyttet tiden til å spille med lokale musikere på puben, og ble enda mer opptatt av tradisjonell irsk musikk.

Han leide et stort tomt hus i Spiddal, rigget opp et platestudio og hentet inn resten av bandet. Der skapte de i løpet av noen uker våren 1988 noe av den vakreste og mest stemningsfulle musikken som er gitt ut på plate. Når man i dag hører disse innspillingene, som utgjør andre halvdel av Fisherman’s Blues, er det umulig å ikke bli slått av den avslappede stemningen og den udiskutable gleden musikerne utviser.

Gjestemusikere ble hentet inn fra lokalsamfunnet, og når bandet hadde problemer med tempoet på Jimmy Hickey’s Waltz hentet de inn fire par fra puben for å danse for dem mens de spilte. Danserne er lett å høre på den ferdige innspillingen, og representerer noe av uhøytidelige stemningen som må ha preget denne tiden. Dette var en formidabel forandring for bandet. Uansett hvor gode deres tre første album er, så gjør den til dels voldsomme produksjonen at ordet spilleglede omtrent er det siste som faller lytteren inn. Fisherman’s Blues derimot handler om nettopp det.

Til slutt ble altså albumet utgitt, etter to år i studio. Bare fem sanger overlevde fra de første to årene, de siste syv stammer fra tiden i Spiddal. De tidligste innspillingene viser fortsatt klare rester av gamle Waterboys, som et rockband med storslåtte arrangementer. Den siste halvdelen av plata er pur folkemusikk, ispedd moderne instrumenter og fantastiske sanger. En uimotståelig blanding som bandet fulgte opp med Room To Roam to år etter, og som fortsatt står som en milepæl innen folkrocken.