Between The Lines – Glatt, men god standardpop

Albumet åpner med fengende Waiting, som er en klassisk poplåt og samtidig en av albumets aller sterkeste enkeltinnslag – ikke ulik formelen spesielt svenske artister (som Andreas Johnson og Anders Glenmark) har findyrket i en årrekke nå. Enkelte av balladene, som Desire og The Shortest Day, avslører videre at Erik Faber har øre for hvordan iørefallende popmusikk skapes, til tross for at P4-faktoren tidvis er påfallende stor.

Strukturen i lydbildet bærer ikke mindre preg av en viss svensk påvirkning – som i nevnte Between The Lines og On Top Of The World. Til tross for at kruttet ikke akkurat er oppfunnet på nytt, har også resten av platas låtutvalg et svært så profesjonelt tilsnitt i produksjon såvel som i arrangementer. Begge deler godt ivaretatt av Berent Philip Moe.

Erik Faber serverer glatt, enkel og grei, men jevnt over god standardpop som bør kunne gå hjem hos de fleste som for eksempel dyrker Morten Abel, og som kanskje synes at det er på tide at noen overtar stafettpinnen etter stavangerstjernens mange bragder. For dersom Faber klarer å utvikle en litt mer særegen musikalsk identitet, kan dette raskt bli neste nordmann som klarer å fylle Oslo Spektrum.