What Kept You? – Sviske fra Giske

The Margarets har med killerne Rubber Rubbish, Alain Delon og Spoonful Of Love spent forventningsbuen så mye at vi unektelig forventer enda mer godsaker.

Det får vi absolutt. Men What Kept You? har tross jevnt låtmateriale ikke noen ny virkelig kanonlåt i klasse med de tre nevnte. Bandet har allerede gitt oss de tre flotteste låtene de har laget. Nå tar de det litt ned.

Skiva er roligere enn forventet, og The Smiths- og Teenage Fanclub-referansene er tonet betydelig ned. I stedet oser det av klassisk pop á la The Byrds, The Beatles (hør Memory Lane!) og Crowded House.

Med Audrey Hepburn på omslaget og greier er dette tilsynelatende sekstitallsinspirert. Punktum. Onde tunger har sågar sagt at bandet er lite originale og alt for radiovennlige. The Margarets’ særpreg kan sies å være at de legger et slør av melankoli over harmoniene, og slett ikke aspirerer til intens spilling på P4 og Radio 1.

Tristesse er grunntonen. Og da går tankene til de fenomenale skottene i Travis, som på liknende vis krysser solskinnsharmonier med den mørkeste grunnstemning. Alle som har hørt låta Luv fra The Man Who vet hva jeg snakker om. En annen beslektet plate er Temple Of Low Men med Crowded House.

Rolige Margarets-låter som How Can Someone With Such Beautiful Legs Get Feet So Cold er langt fra sommer, sol og tusking i høyet. 67 fra singelen Alain Delon / Rubber Rubbish er heller ingen allsangfavoritt.

Melankolien, mange detaljer og variert instrumentbruk gjør at skiva vil tåle mange runder i CD-spilleren, og varme oss vinteren gjennom. Her høres både tuba, trombone, fele, cello, saksofon, xylofon, fløyte, harmonica-orgel, banjo og sitar.

En skive med Rubber Rubbish, Alain Delon og Spoonful Of Love kan vanskelig bli dårlig. Om vi ikke får en ny Rubber Rubbish, kalt en av verdens beste låter, får vi likevel flere flotte kutt.

Åpningssporet Harbour Smiles bekrefter at The Margarets har laget et soundtrack til øya de kommer fra. Sound Of Summer er tilsynelatende lystig parasollpop, men teksten er mindre lystig. Last Night On Earth er den tristeste, men deiligste sangen du kan tenke deg om dama som glapp. Kanskje den neste singelen?

Klassisk og tidløs popmusikk er dette. Full pott blir det likevel ikke, mest på grunn av at de ikke gir oss flere av de beste låtene i verden.