Hans solokarriere, under eget navn eller som Chris Cacavas And The Junk Jard Love, har vært av det høyst variable slaget. Fra det oppegående på Pale Blond Hell (1994), til det mer gjennomsnittlige på Anonymous (1997). På hans ferskeste utgivelse, Bumbling Home From The Stars er han begge deler.
Chris Cacavas har en noe begrenset stemme som plasserer seg midt mellom Neil Young (som han henter mye av sin inspirasjon fra) og Lou Reed. Det finnes en smertegrense på hvor lenge en slik stemme er interessant. Låtmaterialet er også høyst varierende; fra det glimrende på Sucker (en radiohit?), Don’t Think Twice og It’s All Over, til det mer likegyldende og på kanten av uinteressant på platens andre halvdel.
Instrumenteringen er tradisjonell (bass, gitar, trommer). Noe som forsåvidt gir godt tonefølge til Cacavas ikke akkurat lystige tekster. I tillegg får han blåse- og strykerhjelp, som gir fin variasjon til det mer tradisjonelle lydbildet.
Bumbling Home From The Stars er slett ikke det verste albumet du kan gå til anskaffelse av, og føyer seg pent inn i rekken av gode nok plater signert Chris Cacavas.
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…
Hun har vunnet en drøss med priser, samarbeidet med alt fra Röyksopp til Timbuktu, og…
Musikkbransjen fortsettet å pumpe ut reutgivelser på vinyl. Plateconnaisseur og Panorama-grunnlegger Paul A. Nordal viser…
Hvilke album likte du best i 2023? Vi stilte dette spørsmålet til våre gode venner.…
Dagen før ettårsdagen for Pogo Pops-legendens bortgang, samles en bukett med kjente artister på USF…
Året er omme og fasiten er inne. Her er de beste albumene fra 2022, ifølge…