Nobody Is Perfect – Pogues light

Folkemusikken og råkkenråll kan sammen være en eksplosiv blanding. Pogues er nevnt, The Waterboys og mer aktuelt, norske Gåte.

Der Pogues til og med hentet inn punkens energi, går Jamie Clarke’s Perfect motsatt og lettere pop blir resultatet. Skiva mangler den sjokkartede farligheten som Pogues hadde. Dette minner derfor om The Pogues etter at Shane MacGowan fikk fyken.

Ingen skjeve punklåter i folkdrakt á la I Should Fall From Grace With God. Ingen MacGowan som desperat slenger ut alkoholinduserte tekstlinjer. Ingen god, gammel galskap.

Nærmest kommer Clarke på de første låtene på plata, med Shake Some Action som den beste; fort, farlig og forstyrret. Temptress er heller ikke verst, og vi aner storheten i Pogues’ musikk.

Utover på skiva tar han det noe ned, og internasjonale toner bringes inn. Clarke har invitert bosniske Pedja Zaric med, og han bidrar med balkansk trekkspill. Ironisk derfor at nettopp trekkspill ikke er radikalt i sammenhengen – det er en viktig del også av irsk folkemusikk og var framtredende i Pogues-sounden.

Her hjelper det ikke. Jamie Clarke’s Perfect har turnert tett rundt om i verden, og livesettet består blant annet av gamle Pogues-klassikere. Det er kanskje like greit å holde seg til det.