Royal Flux – I gigantenes fotspor

Med den selvtitulerte debuten satte Tugboat ned noen milepæler for seg selv. Men på Royal Flux handler det ikke lenger bare om dem selv. Nå handler det om noe større, noe som ikke bare kommer tydelig frem gjennom låtskrivingen, for også det visuelle uttrykket bærer vitne om et band som er i ferd med å trå ut av skyggene små undergrunnsband ofte faller inn under.

Resultatet har blitt et godt album som faller inn i en lite besøkt del av indierocken; i en blanding av klassisk britisk rock, dynket i en lo-fi marinade fra Royal Trux og Pavement. Uten at det låter som noe særlig av dette når man trykker playknappen for første gang.

Det skal likevel ikke legges inn under en stol at Tugboat nok må ha hørt en del på Motorpsycho. Man kan nesten høre Bent Sæthers stemme på åpningssporet Superman. Men bandet blir heller aldri kopister – til det har de funnet frem til en del detaljer som ikke kan direkterefereres til andre band. Lån øre til det nesten jazzete riffet som preger instrumenteringen i tittelkuttet, eller melodien på Probablist’s Blues (en skeiv poplåt av god klasse).

Men Tugboat har fremdeles en vei å gå før de er helt oppe i de øverste divisjoner. Det siste navnetrekket mangler før de skaper sin klassiker. Til det mangler de litt av det lille ekstra ingen helt vet hva består av. Men dette bandet har utvilsomt helt klart potensiale til å nå helt frem. Hør bare på den glitrende overgangen fra syrete melankoli á la Pink Floyd, til skakke refrenger fra et haltende Beach Boys i den deilige Too Steep.

Denne fusjonen av stilarter de mestrer får frem et uttrykk som virker tidløst. Bestående av små biter skaper de en helhet som er uavhengig tiår eller motetrender, og følger dermed etter andre gode norske debutanter, som Cadillac eller James Band.

I en tid hvor garasjerocken står sterkere enn på flere år står Tugboat frem med en nesten umoderne nytenkning av seksti- og syttitallets mer avanserte rockinstrumentering. Man hører hvor de kommer fra, men det som er deilig for lytteren er at man ikke helt ser hvor de har tenkt seg. I stedet må man bare kaste seg på og la bandet ta roret. Et forfriskende tegn fra en gammel debutant i norsk rock. Selv isfjell skal få problemer med å stanse denne skuta.