The Spirit Room – Ensom ung kvinne søker…

Unge Michelle Branch har skrevet de fleste låtene sine selv, og synes ellers å være en ganske så dyktig skribent i klasse med Lene Marlin. Men som med pøbelrockens utøvere, blir det også stadig trangere i denne pikeleiren. Dermed er det naturlig å stadig kreve en høyere grad av nyskapning. Det holder ikke lenger bare å gjøre som ‘de andre’.

For noen år siden følte man nesten at navn som Lisa Loeb og Sophie B. Hawkins gjorde noe nytt, men denne følelsen er over og musikkindustrien har sett at unge piker med gitar selger like bra som boyband. Det går ofte ut over resultatet.

For det er ingen vits i å skjule det: Michelle Branch er på ingen måte en nyskaper. Hun synger sine sanger med innlevelse og dyktighet, men man røres ikke på noen som helst måte. Mange kan anklage denne anmelder å være uten sjel, men snarere er nok saken at vi har hørt denne musikken et utall ganger før. Derfor blir også interessen for formatet sterkt dalende. Respekten for hennes låter er tilstede, men de griper liksom ikke helt: «And when there’s you, I feel whole / And there’s no better feeling in the world / But without you I’m alone».

Likevel klarer ikke denne anmelder å være altfor hard mot debutanten. Til det er låtene hennes for bra og orkestreringen tidvis velprodusert. Michelle har skapt et knippe poplåter som selger godt for tiden og som sikkert allerede finnes i en rekke stuer. Men det er vanskelig å tro at Michelle Branchs plater vil befinne seg i like mange hjem ved neste korsvei dersom hun ikke gjør seg litt mer interessant.