Travelogue – Elegant, men ikke essensielt

Det er alltid skummelt å gjøre nye innspillinger av sine gamle sanger; sanger som har levd sitt eget liv i både ti, tjue og tretti år. Spesielt skummelt kan det være å gjøre det på denne måten. Det blir lett for mye med både orkester, kor og jazzimprovisasjoner på én og samme gang.

Nå styrer riktignok Joni Mitchell klar fra de store fellene. Stort sett er arrangementene holdt på et nøkternt nivå, og det er Jonis stemme som er det bærende elementet i lydbildet. Selv med hundre musikere tilgjengelig faller hun sjelden eller aldri for fristelsen til å bli pompøs i arrangementene og på den måten fjerne fokus fra selve komposisjonene.

Men litt av problemet med slike prosjekter som dette er å klare å heve låtene, og tilføre dem noe som gjør det til noe annet en bare en ny versjon av en gammel låt. Det har Mitchell større problemer med. Selv om lyden er delikat, arrangementene elegante og sangene av høy kvalitet, savner jeg en god grunn for å skulle høre på dette framfor originalversjonene.

Platene kommer i en flott, forseggjort boks, med teksthefte og en bok med masse malerier laget av artisten selv. For mange av Joni Mitchells fans vil denne i seg selv være et like godt argument for å kjøpe utgivelsen som selve musikken. For også som billedkunstner holder Mitchell et svært høyt nivå.