Quart’02: Et erigert comeback
(Bendiksbukta, Quartfestivalen, Kristiansand – lørdag 6. juli 2002)
Foto: Frode Jørum
Men ikke denne kvelden. For vi ropte alle sammen; kvinner som menn. Klokka er rundt ti på tolv den siste kvelden av Quart ’02. Turboneger har allerede spilt fletta av oss i en time. Hertugen har sagt klart i fra om at han «aldri vil daue», og annonsert at det eneste som har holdt ham i live de siste fire årene er fingerpuling og fitte(!). Med hvem som helst andre ville det ha hørtes utrolig harry ut, men når man snakker om selve definisjonen på en rock’n’roll-frontmann, blir det rett og slett dønn herlig! Turboneger er tilbake, og det med et helvetes show!
Turbojugend i flertall
Det ble anslått at ca 8000 menn og kvinner (dog var mannlige Turbojugend i stort flertall) hadde presset seg inn i Bendiksbukta lørdag kveld. Og da mener vi presset seg inn. Ja, til og med i fotograva var det smekkfullt! Det deiset ned folk over alt, etter først å ha blitt løftet opp i lufta av ivrige armer. Forventningen lå tjukt utenpå publikum, for vi skulle endelig få se et av tidenes mest berømte norske band stå opp av grava også hjemme i Norge.
Konsertene med The Team Spirit, JR Ewing, Division Of Laura Lee, Amulet og The (International) Noise Conspiracy ble alle høflig og godt mottatt. Men det var ikke noen som helst tvil om hvem folk egentlig hadde kommet for å se.
Nøyaktig klokka 22:49 står de plutselig der: Gjennom et flammehav dukker også selve denim-demonen Hank von Helvete opp, som om han nettopp hadde kommet fra underverdenen og tilbake til oss vanlige dødelige. Lyden skal visstnok ikke ha fungert helt tilfredsstillende under åpningslåta Age Of Pamparius, men hvem bryr seg vel om det?
Delte publikum i to
For selveste Turboneger er tilbake! Og hvilket comeback det skulle bli. Det er bare disse gutta som kan få låter om ereksjoner, rumper og spetakkelknapper (du får assosiere fritt på den) til å låte tøft istedet for platt og påtatt. I tillegg til å gjøre dem til allsangvennlige powerpunklåter av stadionformat. Jugend fra hele verden sang lykkelig med i låter som Prince Of The Rodeo, Back To Dungaree High, Sailorman, Good Head, Get It On og ikke minst I Got Erection. På sistnevnte klarte Hertis å dele publikum i to, og få den ene halvparten til å synge «Oooh-ooooh» mens den andre halvdelen gaulte «I got erection». Riktignok etter å si at om vi ikke klarte det, var vi «fett dumme»!. «Imponert», var kommentaren fra den gjenoppståtte adelige.
Uslåelig karisma
Karismaen til Hertugen er uslåelig sterk. Sammen med Happy-Toms homoflørtende arroganse, og til en viss grad Euroboys gitarstjernelook, fremstår han som selve kjernen i Turbonegers deathpunk fra helvete. Hele bandet spiller tett som hagl, med refrenger som sitter i nøtta. En herlig utstråling ingen andre norske band noensinne har vært i nærheten av. Det er lett å skjønne at gutta har fått sin egen tributeplate med bidrag av store internasjonale navn. For Turboneger er alt det andre band lengter etter å være. Og mer til. Turboneger er selve definisjonen av rock’n’roll!
Stor happening
Med det som må ha vært en av de største konserthappeningene på norsk jord noensinne, ble avslutningen på årets Quartfestival akkurat det vi hadde håpet på. Om ikke alt har vært av aller beste sort i år, så ble ihvertfall Turboneger et høydepunkt fullt på høyde med årets konserter fra Trail of Dead, David Bowie, Jon Spencer Blues Explosion og Rammstein.
Skal vi håpe på at det kommer mer fra den kanten, eller skal vi rett og slett bare få lov til å huske Turboneger som det de fremsto som på lørdag? Ekstremt tøffe, takknemlige og med en demonisk entertainerlyst få andre vil komme til å gjøre etter dem. Ære være kongene, sier nå jeg…