Nihil Sleighride – En ålreit prat

Nihil Sleighride åpner faktisk relativt tamt. Med et lydspor som i utgangspunktet kan virke noe sløvt, men som etter at gruppas innspill fra originalen etterhvert blir mer fremtredende, fungerer det etterhvert mye bedre. Et absolutt positivt trekk fra Bandkind.

Stemmen til Elisabeth Hatlenes klarer i særdeleshet å gripe tak i noe av den samme selvsikkerheten og styrken som Hank Von Helvete alltid har hatt. I sluttfasen smitter dette over på resten av bandet. Og med deres instrumentering i bakhånd, ender det hele opp med et inntrykk av at det låter riktig skakt. Det hviler en riktig så fin stemning over det hele.

Basert på denne ene låten, er det vanskelig å si noe mer om Bandkinds generelle uttrykk. Det er derimot ingen grunn til å avskrive dem etter dette. For så lenge de tar et bedre grep rundt det paniske som de har funnet frem til på Nihil Sleighride, er det vanskelig å si om det kreves noe mer finsliping før den sprer seg over resten av gruppas formkurve.