Towards The Wind – Jazz fra alle verdenshjørner

Noen musikere og visjonærer trekker seg ut av de klassiske linjene i jazzen og finner frem til andre springbrett og plattformer. Vår egen Arve Henriksen klarte i vinter med den strålende utgivelsen Sakuteiki å sette sitt eget uttrykk i førersetet på en nærmest anormal måte. Jaga Jazzist trår på sin side inn i elektronikken, men uten å miste jazzen av syne. Slikt skaper historier og nye stier. Stephan Micus har denne gangen grepet tak i det armenske instrumentet duduk.

Towards The Wind bærer preg av den musikalske tradisjonen duduken er en essensiell del av. Det låter umiskjennelig som en blanding av noe spennende og nytt for utrente vestlige ører.

Den duvende Flying Horses klarer for eksempel med kun få virkemidler å nesten bli primalbærende på en rituell måte. Den drives frem av trommer mens Micus ligger malende på toppen, kun bevæpnet med en shakuhachi. Deilig og avslappende.

Kanskje mer enn noe annet er det akkurat denne tilbakelente stemningen mange vil påpeke er platas svakeste ledd. For dette preger albumet. Og uten en korrekt dynamisk lydvegg, blir det gjerne vanskelig å demme opp melodiene og temaene som Micus ellers spenner opp.

Men det hele virker likevel korrekt såvel som spennende. Kanskje ikke lenger like viktig for jazzens utvikling. Den veien er allerede blitt besøkt av blant andre Music Channel for en del år tilbake, men Towards The Wind er et kostelig møte med en musikkform som setter andre ting på tronen enn de vi er vante med i MTV sitt kongerike.