Masquerade – Eks-flyktning på villspor

I form av det svært så skuffende Carnival var Wyclef Jean førstemann ut med materiale på egenhånd. Deretter fulgte han opp med The Ecletic: 2 Sides 2 A Book som inneholdt hitsingelen 911 med Mary J. Blige. Men også dette albumet var en skuffelse i forhold til The Score. Nå er Wyclef tilbake med sitt tredje soloalbum, Masquerade.

Hans to foregående album bar begge preg av at Wyclef Jean må ha hatt en trang til å nå igjennom til massene. Noe han også klaret gjennom kommersielle låter som 911 og Perfect Gentleman. På begge disse albumene eksperimenterte han med forskjellige musikkstiler. Ingredensene besto blant annet av R’n’B, karibisk soul og reggae. Masquerade har også disse elementene i seg, hvor Wyclef tydelig prøver å appellere til sine gamle Fugees-fans.

Det åpner relativt greit med to akseptable låter, Peace God og PJ’s. Men «bra» er i denne sammenheng ikke ensbetydende med at de gjør noe videre inntrykk på undertegnede. På tittelsporet har han sågar fått med de hardeste gutta i klassen: M.O.P. og veteranen Bumpy Knuckles. En skulle tro at denne kombinasjonen skulle sørge for en bra låt, men produsenten har istedet laget en instrumental som absolutt ikke kler disse gutta. De fleste, ihvertfall den harde hip hop-kjernen, vet at begge disse behøver skikkelige krigslåter for å låte bra.

Masquerade følger i samme spor som de to foregående platene, med flere kjedelige og uoriginale låter på rappen. Og det hele topper seg når Tom Jones dukker opp på den grufulle Pussycat. For å sette et smakløst punktum, gjør Wyclef nok en coverversjon av den allerede likpulte Dylan-klassikeren Knockin’ On Heavens Door.

Masquerade er, for å si det mildt, et grusomt rap-album. Wyclef Jean graver seg her enda dypere ned i elendigheten. Hans flørting med diverse popstjerner og andre avdanka musikere, begynner forøvrig å bli temmelig kjedelig. Etter dette sitter det nok enda ferre igjen av de som virkelig lengter etter et nytt Fugees-album.

Men Wyclef sitter i det minste ikke alene i båten, for både Pras og (delvis ihvertfall) Lauryn Hill mangler begge også den unike gløden de var i besittelse av tilbake i 1996…