Death Of The West – Middelmådige rølpefinner

Helsinkibandet spiller en mystisk blanding av de fleste rocksjangre. Selv velger Babylon Whores å kalle det dødsrock, hvilket i grunnen er et ganske dekkende begrep.

Riffene er tunge og minner om en sjøsyk versjon av Turboneger, ispedd en rekke metallklisjeer. Rent instrumentalt sett fungerer konseptet utmerket, og albumet åpner knallsterkt med Life Fades Away og Hell Abloom. Men det er jo ofte sånn at bandets særpreg bestemmes utfra vokalen, og det er her det skjærer seg for finnene.

Vokalen blir beskrevet som «Elvis fra helvete» av på plateselskapets nettsider. Det er intet mindre enn en fornærmelse overfor Kongen. Ike Vils uttale er slurvete og minner om Berzerker fra filmen Clerks (de som har sett den vet utvilsomt hva jeg snakker om). Dessuten lider lyrikken av flinkisordbok-syndromet; det vil si at man tilsynelatende vilkårlig slår opp i en engelsk fremmedordbok og plukker ut de vanskeligste ordene. Dette fenomenet forekommer spesielt i black metal-kretser. Nå tar nok ikke dette bandet seg selv så veldig seriøst, men likefullt må man kunne stille som minstekrav at vokalisten faktisk klarer å uttale ordene selv.

Ser man bort ifra dette, er Death Of The West en midt på treet-utgivelse. Låtene er greie, men ikke spesielt originale eller oppsiktsvekkende på noen som helst måte.

Best: Life Fades Away, Dating With Witchcraft.
Verst: Tekster á la «In philtres foul by lasses cowled» får Shakespeare til å se ut som en barnebokforfatter.