Make The Robot Cowboys Cry – Gnistrende rekved

Bandet som ga oss det fabelaktige debutalbumet Once We Were Trees i fjor, er nå aktuelle med mer vidunderlig musikk i skjæringspunktet mellom indie, americana og gospel.

Hvorvidt Beachwood Sparks tilhører indiepopen eller alt.country-leiren er det mange meninger om. Det er i alle fall uvanlig å høre et skurrete altpop-band med munnspill, og kombinasjonen stålstrenggitarer og lydforvrengere er nesten absurd. Det er ikke lett å bli klok på gjengen fra California. Selv oppgir de Flying Burrito Brothers og Buffalo Springfield som inspirasjonskilder, men de har like mye til felles med Big Star og skurrepopen til Yo La Tengo.

Arrangementene ligger aldri oppå hverandre, og effektene konkurrerer ikke om oppmerksomheten. Først får du kanskje et trekkspill og en elektrisk gitar, etterfulgt av noen cymbaler og så litt cowboykoring like etter broen. Vanligvis kan man sverge på at en låt er satt sammen av minst to-tre melodier. Temposkiftene er brå og lekne, og gir de stillefarne låtene et dynamisk preg.

Beachwood Sparks krydrer de fleste låtene sine med minimalistisk soul og gospel som like gjerne kunne vært skrevet på trettitallet. En dempet el-gitar utgjør rammen, likesom Coldplay, men uten å dominere låtene. I motsetningen til britene bruker ikke Beachwood Sparks gitaren som drivkraft. Den er i stedet limet som holder de ambisiøse komposisjonene sammen.

Drinkwater er en uimotståelig blanding av puristpop og kompromissløs ikke-kommersialisme. Låten er syv minutter lang, og surrer kunstpop med countryelementer. Galapagos er Beachwood Sparks i visemodus. Det er noe ubestemmelig fransk i denne sentimentale, dog innadvendte låten. Perfekt for mørke høstkvelder.