October Road – Kjedekollisjon

James Taylor har klart det kunststykket å levere femten plater uten å fornye seg det minste. En prestasjon. Selvsagt vitner det om integritet og tro på egen stil og form å unngå å bli påvirket av trendene. Men uten å prøve noe nytt står visenestoren på stedet hvil.

Og der blir han antagelig stående, skal man bedømme ut fra October Road. Som vanlig snakker vi om lavmælt, middle-of-the-road-pop influert av viser og tilgjengelig jazz. Vaskeekte voksenpop for fedre og onkler med et mer enn normalt nostalgisk forhold til ungdomsårene på syttitallet.

Liker du Jackson Browne, Dire Straits og Paul Weller er dette kanskje noe for deg. Liker du ikke noe av dette, vil du med stor sannsynlighet synes at Taylor denne gangen er dørgende kjedelig.

Platas tre første låter er alle erketypiske Taylor-låter. Særlig September Grass er tamme greier, tittellåta med Ry Cooder noe bedre. Først på det noe mer rytmiske fjerdesporet Whenever You’re Ready er det engasjement å spore. Det samme gjelder My Traveling Star.

Mean Old Man er ikke langt unna jazz, mens Carry Me On My Way er det mest umiddelbare øyeblikket her. Baby Buffalo er likevel uten fnugg av tvil den beste låta på plata. Her flyter melankolien rødvinsrød gjennom øregangene. Og høsten nærmer seg frydefullt.

Førsteopplaget inneholder en relativt uinteressant bonus-CD, hvor du blant annet får en duett mellom Taylor og Mark Knopfler på Sailing To Philadelphia.

Den kan dessverre ikke endre totalinntrykket: Søvndyssende.