Der for eksempel The Replacements sitret av ungdommelig energi og ga oss melodier som brente seg fast i hjernebarken for godt, gjør Ikara Colt det motsatte. Skiva bærer preg av dårlig eller lite produksjon, og fremstår som en kakofoni av elektrisk frustrasjon. Dette er bitende gitarer, mye cymbalhamring og grøtete vokal. I alt for høyt tempo. De liker dette i England. Jeg gremmes.
Førstesingelen Sink Venice er intet unntak med sitt repeterende tema og nesten uhørlige vokal. Rudd, en annen singel, er en tanke mer strukturert og – hei – den har tilløp til melodi. Her går tankene til landsmennene i 3 Colours Red. Ellers befinner Ikara Colt seg på samme planet som – la oss si – The Fall og New York Dolls. Bare mye dårligere.
Melodiene ble ellers nedprioritert da Colt-gjengen hamret ut låtene på plata. Londonbandet holder seg i stedet med retrodresser og blanke slips. De er jo tidligere kunststudenter.
Skivas eneste gode låt er City Of Glass, hvor Ikara Colt bremser ned og spiller i stedet for å banke ut musikken. Her høres referansene til The Fall tydelige, og bandet gjør ikke skam på sammenligningen. Det gjør de nemlig på de ti andre låtene…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…
Hun har vunnet en drøss med priser, samarbeidet med alt fra Röyksopp til Timbuktu, og…
Musikkbransjen fortsettet å pumpe ut reutgivelser på vinyl. Plateconnaisseur og Panorama-grunnlegger Paul A. Nordal viser…
Hvilke album likte du best i 2023? Vi stilte dette spørsmålet til våre gode venner.…
Dagen før ettårsdagen for Pogo Pops-legendens bortgang, samles en bukett med kjente artister på USF…
Året er omme og fasiten er inne. Her er de beste albumene fra 2022, ifølge…