Midt I Begynnelsen – En ny vår for deLillos

Men siden midt på nittitallet, etter at kanonalbumet Neste Sommer (1993) og konsertsuksessen Mere (1994) var tilbakelagte stadier for deLillos, har de liksom ikke helt klart å hente seg inn igjen. Dette har de innsett og forsøkt å gjøre noe med under tilblivelsen av Midt I Begynnelsen. I forhold til hva publikum ble møtt med på forgjengeren Kast Alle Papirene fra 1999, hvor Lars Lillo-Stenberg og co fremsto som et heller uinspirert band, føles Midt I Begynnelsen som en plate laget av et gjenfødt band som er fylt opp av ny livskraft. Sånn sett er tittelen treffende.

For det er liten tvil om at Midt I Begynnelsen er deLillos’ sterkeste studioalbum siden åttitallet. Det kommer riktignok ikke helt opp mot klassikere som Hjernen Er Alene fra 1989 eller debuten Suser Avgårde fra tre år tidligere, men det føyer seg like fullt pent inn i rekken av klassiske deLillos-album.

Tekstmessig handler det denne gangen mye om den store, stygge og skumle førtiårskrisen. Noe ikke minst låten 40 År er en direkte og sterk indikasjon på. Men deLillos har tydeligvis ikke tenkt å gi seg med det første av den grunn. Istedet tar de et solid oppgjør med «problemet», og avfeier all motstand og gjenoppstår som et mer inspirert band enn vi kan huske å ha hørt dem på svært mange år. Albumet er fylt opp med godlåter av godt gammel deLillos-merke, som ellers er krydret med ypperlig instrumentering (delvis med strykere) og en gjennomført utsøkt produksjon. De personlige tekstene omhandler tildels alvorlige temaer, men er på samme tid ærlige og alt annet enn overfladiske i formen. Ironien er mindre fremtredende enn hva vi er vant til fra kvartetten, men like fullt til stede også på dette albumet.

Oppsummert vil det si at deLillos i stor grad har lykkes på Midt I Begynnelsen. Her byr gutta (det må vel være lov å fremdeles kalle dem det selv om de har passert førti) både på pop, rock, viser og blues(!) med stor overbevisning. Det er med andre ord nesten like moro som det var i begynnelsen. Ihvertfall låter det omtrent like bra, og hva mer kan vi vel forlange seksten år etter debutplata kom?