Hitting The Ground – Femmes på egen hånd

Men dessverre svikter det innimellom, og helheten lider noe under dette. Gordon Gano har fremdeles et stykke å gå før han vender tilbake til en ny storhetstid, som den han opplevde med sitt gamle band.

Når P.J. Harvey ryker løs med en hikkende sint stemme i tittelsporet, kommer det allerede klart frem at dette ikke er B-side-materiale. I stedet preges den av noen stjerneaktige opptredner fra et noen av rockens førstestemmer. Men det skulle da også bare mangle, når Gordon Gano fra Violent Femmes går solo.

Hitting The Ground er en fin plate som passer for rolige høstkvelder – som når solen går ned bak takene på leiegården på den andre siden av gata, og stua gradvis blir mørk rød av skumringslyset. I det Mary Lou Lord leder bandet inn i Oh Wonder, blir denne anmelderen stille på samme måten som når han for første gang hørte Mary Chapin-Carpenter svømme ut av platerillene. Dette prøver riktignok de andre vokalistene å demme opp for, men det blir likevel aldri bedre enn nettopp her. De som kommer nærmest er John Cale i den varsome Don’t Pretend, samt en overraskende opptreden av Linda Perry som virker diskré pompøs(!) i So It Goes.

Hitting The Ground skulle visstnok i utgangspunktet ha vært et lydspor til en film med samme tittel. Dette blir det sannsynligvis aldri noe av, og soundtracket blir derfor stående tilbake på egne ben. Det merkes faktisk også, i og med at plata spriker veldig i hvordan den låter.

Ganos egne bidrag blir faktisk noe anonyme i forhold til de nevnte sporene hvor Mary Lou Lord og John Cale deltar. På egenhånd låter det vel mye som ei låt fra Violent Femmes. Kanskje det er naturlig for Gano, men det føles litt uheldig likevel.

Hitting The Ground er likevel et fint album som inneholder enkelte glitrende enkeltprestasjoner. Dessverre blir resten av materialet litt for anonymt til å rekke opp til den standarden Gano var med å sette med låter som Kiss Off og Blister In The Sun.