Grit – Storslått tilbakekomst

På Grit viser Madrugada at de har utviklet seg og vokst betydelig som band siden de sto frem som et av årets store funn under by:Larm i Stavanger i 1999. Her får de også vist seg fra flere sider, og virker alt annet enn ensporet, slik begge de to første albumene har båret preg av.

Nordlendingene virker mer fokuserte enn før, og har denne gang levert et helstøpt album som for alvor bør skrive dem inn i fremtidige norske rockhistoriske oppslagsverk som mer enn bare en døgnflue. For selv om Madrugada utvilsomt har hevdet seg tidligere, er det først nå vi ser konturene av hva dette bandet virkelig kan bli dersom de satser sine kort korrekt.

Madrugada er i 2002 et av mange band det stilles store forventninger til, fra publikum såvel som fra kritikere og bransjefolk. Om de behøver å bevise så mye mer enn hva de allerede har gjort er ikke nødvendigvis det viktigste her. Men det er derimot et poeng å understreke at de er i stand til å utvikle seg, og ikke stagnere og kun flyte på tidligere suksess. Hvilket de heller ikke gjør på Grit.

Som førstesingelen Ready har antydet, så har Madrugada blitt mer rocka i uttrykket sitt siden sist. Hvilket kommer godt frem flere steder på dette albumet. Men de avslører samtidig andre trekk ved seg selv. De som savner det mørke melankolske widescreenformatet som Madrugada tidligere har gjort til sitt varemerke, vil få tilfredsstilt sitt behov også på dette albumet. Men gruppen byr ikke på like store mengder av dette som vi er vant til. Hvilket er et positivt trekk fordi dette bidrar å styrke bandets repertoar i en, etter mitt syn, nødvendig retning.

Flere gode og rocka låter utgjør essensen i dette albumet. Deriblant åpningssporet Blood Shot Adult Commitment, nevnte Ready samt 7 Seconds, Come Back Billy Pilgrim og MC5/Stooges-flørten Try. Men Madrugada frir som nevnt også til sine gamle fans, som utvilsomt vil trykke en låt som I Don’t Fit til sine bryst da denne er mer typisk uttrykket fra debuten enn noe annet på Grit.

Men Madrugada byr på mer enn widescreen- og garasjerock her. Som i låten Madrugada, som nærmest kan karakteriseres som en uhøytidelig hyllest til seg selv. Eller i Get Back In Line, hvor de leker seg i dub-land med fiffige reggaerytmer. Både her og i avslutningssporet Got You viser de en ny sjarmerende side av seg selv. I de mer roligere låtene, som i Proxy, og kanskje spesielt i nydelige Majesty, åpenbarer Madrugadas indre sfære seg og avslører at bandet har gitt mye av seg selv på denne plata.

Den litt schizofrene Got You, inkludert noe som synes å være et skjult spor, fungerer som et verdig punktum på en totalt sett svært vellykket tilbakekomst fra nordlendingene. Grit indikerer forhåpentligvis bare begynnelsen på hvor ferden vil gå videre for dette ypperlige bandet, som har utvidet repertoaret sitt i en helt nødendig retning denne gang for at de skal kunne overleve på sikt uten at interessen rundt dem dabber av.

På Grit gjør de heldigvis dette uten å trå feil, slik mange kanskje fryktet de ville gjøre etter den litt svake forgjengeren. Det bør etter dette også bli en enda større opplevelse å oppleve denne gjengen i konsertsammenheng, for dette materialet antyder at vi har mye å glede oss til neste gang Madrugada legger ut på turne…