Room To Breathe – Gamlefar leverer varene

En ny plate fra Delbert McClinton skaper alltid forventninger. Særlig etter fjorårets Grammy-vinner Nothing Personal, som fortsatt ligger på Billboard-listen. Amerikansk musikkpresse badet da i de store superlativene, noen mente sågar at mannen var født på ny.

Texaneren med den karakteristiske stemmen har gitt ut solide plater i årevis, men One Of The Fortunate Few i 1997 varslet om noe stort. Platen har ikke ett dårlig spor, den solgte godt og McClinton sto foran sitt virkelige gjennombrudd. Så gikk plateselskapet konkurs, og vår mann sto igjen i støvet.

Han viste platebransjen fingeren og tok ferie. I fjor fisket han frem en rull dollar fra hatteforet og betalte gildet selv. Den lille Austin-baserte labelen New West sto for distribusjon, og suksessen med Nothing Personal var et faktum. Delbert was back on the track.

I over førti år har McClinton spilt seg inn i hjertene til fans av country, jazz, blues og roots. Americana av beste merke med andre ord. Selv om han aldri overrasker – man vet hva man får med Delbert – har han i alle år levert varene. Han er en mester på ømme kjærlighetssanger, sår blues, ekte rock, og boogie woogie i beste Jerry Lee-stil. Samt en countrylåt i ny og ne.

Årets Room To Breathe skuffer ikke, selv om det er et litt igjen til fjorårets magi. McClinton er kreditert på alle tolv låter, og har på flere med sin mangeårige partner Gary Nicholson. Sammen er de solide, selv om jeg ønsker litt mer trøkk. Få, om noen, kan vrenge sjela si som McClinton, noe jeg savner på denne platen. Det låter litt for tamt noen ganger. Jeg tror denne gjengen er et syn for guder på konsert. Hadde de bare tatt ut det lille ekstra på disse rillene…

Som vanlig synges det om kjærligheten, de brune barene hvor mørbanka menn drikker whisky med et ukjent innslag av metanol, om å forlate og bli forlatt, og om det beinharde livet på veien med en gitar på skulderen. Blant annet. Klisjeene hadde stått i kø hos andre artister, den hese stemmen til McClinton sier det bare sånn det er.

Amerikaneren får ikke Grammy i år, men han kommer garantert til å glede sine fans i tillegg til nye som burde få øynene opp. Platen er litt treg i starten, men tar seg godt opp. Åpningslåten Same Kind Of Crazy ble raskt en favoritt. Så følger de på rekke og rad, med den rolige Jungle Room som enda et høydepunkt. Ingen McClinton-plate er komplett uten ballader, ei heller her, og på Lone Star Blues føler jeg meg jammen hensatt til Grand Ol’ Opry, med feler og ompa. Moro!

Musikanter som ikke kan spille er fælt. På denne platen møter du ingen slike. Her leverer solide håndverkere vellyd i en snau time. Det vil si gode låter spilt på ekte instrumenter av ekte musikanter som liker og kan faget sitt. Men jeg hadde ventet meg enda bedre etter fjoråret. Eller fikk den meg til å stille for høye krav?

Delbert McClinton er født i Lubbock, Texas. Bluesen tok ham som tenåring, og som munnspiller extraordinaire, ble han raskt tatt inn i varmen av Howlin’ Wolf, Jimmy Reed og Bobby Blue Band. I 1960 ble han med sin versjon av Sonny Boy Williamsons Wake Up Baby den første hvite artisten på den svarte bluesstasjonen KNOK. Bruce Channel tok så unge Delbert med seg på turne til England, hvor han lærte bort munnspillkunsten til John Lennon. Siden har han vært på veien, gitt ut plater, og spilt med de fleste.

Nå når mange av hans jevnaldrende kolleger i dag have gone fishin’, syns Delbert at livet på musikktoppen er et bedre sted å være. Det bør vi takke for.