A New Day At Midnight – Fin, men lite spennende oppfølger

På sitt fjerde studioalbum følger David Gray opp tråden fra forgjengeren, og understreker kanskje enda tydeligere at han er en habil og dyktig låtskriver innen tradisjonell britisk singer/songwriter-tradisjon. Ikke minst fungerer han utmerket i enkle pianobaserte spor, som i den lekre avlsutningslåten The Other Side, kanskje platas beste enkeltbidrag.

Produksjonen på A New Day At Midnight er ellers som seg hør og bør preget litt av at Gray siden sist har blitt en artist for massene. Albumet inneholder tolv nye låter som neppe vil fjerne briten fra folks hukommelse med det første.

I forhold til innholdet på White Ladder er samtlige spor her skrevet av Gray selv, og det er i utgangspunktet lite å utsette på kvaliteten. Likevel makter han ikke å heve låtmaterialet til å framstå som spesielt originalt. Det produksjonsmessige kan på sin side heller ikke sies å være spesielt spennende eller vågalt. Men tross dette kler denne innpakningen Grays låter godt, og sørger for at albumet i sin helhet fungerer godt innenfor sitt segment.

Det er videre få bidrag her som skiller seg ut som potensielle singelhits. Til det blir Grays uttrykk for anonymt i formen, og låtene har en tendens til å nærmest umerket gli inn i hverandre.

Tross dette har David Gray denne gang levert et jevnt godt og derfor helt ålreit album som bør kunne gå hjem hos massene like lett som forgjengeren. Plata er fin den, men på ingen måte oppsiktsvekkende. D innfrir den kanskje ikke helt etter forventningene fra dette talentet.