Hooverphonic Presents Jackie Cane – Hooverphonic presenterer seg på nytt

For mange vil albumet A Stereophonic Sound Spectacular (1996) være siste møte med Hooverphonic. Da under navnet Hoover, et navn de ble tvunget til å forandre etter navnestridigheter med et tysk band. Også den kvinnelige vokalisten ble byttet ut etter det første albumet. Med A Stereophonic Sound Spectacular seilte den belgiske trioen bølgene etter band som Portishead, som to år tidligere virkelig startet Bristol-feberen med sin selvtitulerte debut, og Massive Attack. Den gangen var det trip hop som gjaldt, på Hooverphonic Presents Jackie Cane dreier musikken i en ny retning.

Egentlig er denne plata litt vanskelig å beskrive. Hooverphonic Presents Jackie Cane kan betegnes som en konseptplate eller popmusikal, fordi alle sangene dreier seg om den avdøde popsangeren Jackie Cane. Det er bassisten Alex Callier som har skrevet musikk og tekst på flertallet av sangene, og som er Jackies største fan.

Med seg som co-produsent har Callier Ali Station, som også har produsert musikk for Lamb. Samtidig må det sies at dette albumet er temmelig langt fra ei Lamb-plate som Fear Of Fours, og også fra A Stereophonic Sound Spectacular. Der sistnevnte var elektronisk basert og stappfull av samples, er Hooverphonic Presents Jackie Cane orkestermusikk og ren pop i fin blanding. Sangene er tildels pompøst arrangert, uten at det tipper over. Det er nemlig ei melodiøs plate med flere gode sanger, selv om den etter min mening taper seg litt mot slutten.

Nirvana Blue er en perle av en post-kjærlighetssang. Den begynner enkelt med piano og Geike Arnaerts vokal, for så å bygge seg opp til et storslagent musikkstykke ved hjelp av kormusikk og strykere fra London Session Orchestra. Den derpå følgende, The World Is Mine, er første singel fra albumet. Dette er en catchy, glad poplåt, og her er tydeligvis Jackie i storform. Kanskje kan man se for seg Björk i videoen It’s Oh So Quiet for å ha noe å forestille seg? Et litt sært innslag er spor seks, Jackies Delirium. I tillegg til at låta inneholder et sample med en kaukende indisk mannstemme, høres den ut som en æda-bæda ertesang med hensikten å terge Jackie opp fra grava.

Det gjenstår å se om Hooverphonic Presents Jackie Cane får mer oppmerksomhet enn de siste to Hooverphonic-platene The Wonder Power (1998) og The Magnificent Three (2000). En hit á la 2 Wicky (fra 1996) mangler nok også på det fjerde albumet, men det er absolutt ei god popplate.