Early Years – Gammelt på nytt

Dette svenske bandet er uforskammet ukjent her hjemme. I Sverige har de oppnådd kultstatus etter å ha utgitt sine popskiver i over ett tiår. Med et lydbilde som i omslagsnotatene blir karakterisert som en blanding av «new as well as the no wave», befestet de sin posisjon i den svenske punkrocken på begynnelsen av nittitallet.

Det skulle imidlertid vise seg å være et uttrykk de selv ikke var fornøyde med å holde seg inne i. Det hele endret seg ganske raskt da The Bear Quartet har fostret flere dyktige låtskrivere. Som gjennom årenes løp har ført bandet i retninger som like gjerne trekker veksler på Sonic Youth som The Smiths og Neil Young. Det finnes nemlig ikke særlig mange band som The Bear Quartet. De vil sette gjerne eget preg på musikken sin. Og lykkes faktisk med det på en sjelden vellykket måte.

Platene til dette svenske orkesteret faller litt på siden av hovedveien. Deres popmusikk hekter seg frem gjennom detaljer som på en måte ikke skal henge sammen, men som likevel gjør det uten å virke anstrengt eller pompøst. Dette trekket, som de i løpet av årenes gang har perfeksjonert, kan høres allerede i The Bear Quartets tidligste utgivelser. Være seg gjennom Haapalainens gitarliljer eller Alkgrens stemmeharmonier. La oss se litt nærmere på denne mangslungne utgivelsen.

Early Years åpner med en disk bestående av tidligere utgitt materiale. De tidligste skivene The Bear Quartet ga ut på begynnelsen av nittitallet er breddfulle av søte popsnutter og skeive gitarer. Det er gledelig å høre at at deres uttrykk nærmest kom ferdig utviklet til lytteren.

Spor fra starten av karrieren kan raskt bli skisser for kun de mest ivrige tilhengerne. Det Bear Quartet man finner på disse tidlige opptakene vandrer mellom rolig og renskåren indiepop i Signal Box til Hot Meal. Kanskje ikke ulikt noe et europeisk Pavement kunne ha kommet opp med.

De bidragene som er inkludert på denne disken er fra Bear Quartets første utgivelser – skivene de mønstret frem fra før de kom opp sin første langspiller. Her er det mye å hente for mange. Til og med nye tilhengere kan finne dette interessant, selv om man strengt tatt kanskje heller burde starte med senere utgivelser. Som eksempelvis Personality Crisis eller Moby Dick.

Disk nummer to inneholder nok likevel kremen av materiale fra dette dobbeltalbumet. Her florerer nemlig tidligere ikke-utgitte saker, som bandets nå smått legendariske Peel Sessions-opptak for BBC – innspillingen bandet gjorde for den legendariske musikkguruen John Peel. I tillegg til en god del låter som aldri før har sett dagens lys, får man også en time med materiale som er utgitt i andre versjoner før, men som bandet mener er verdt å få med i regninga denne gangen.

Det gjelder spesielt låter som Dead Speedy fra debuten Penny Century, men også skisser fra hjemmestudioet til Alkgren hvor låter som blant annet Signal Box først så dagens lys. Det hele er preget av en sterkstemt feeling som strømmer over av gnist og spilleglede.

Ikke alt er like utrolig som disse låtene. Noe låter uferdig og nakent, men låtskjelettene er tydelig til stede. Selv låter som den tidligere ikke-utgitte 7th er, til tross for et relativt skittent støybilde, en fin sang som viser hvor The Bear Quartet en gang sto og hvilket potensiale de allerede hadde på et tidlig stadie.

The Bear Quartet er et glitrende band som fortjener all den oppmerksomhet de kan få. Dette albumet er også en naturlig pust i bakken for lytterne som kjenner dem. Man gis en sjanse til å ta en titt bakover i tid og samle opp alle de løse trådene før man fortsetter å se fremover. Det er en reise som ikke virker til å stoppe opp med det første. Du gjør kanskje lurt i å slå følge?