Evig Pint – Intens og sterk oppfølger

På Evig Pint byr Kaizers Orchestra på litt mørkere stemninger, mens musikken beveger seg i en noe mer rocka retning. Tross dette, er resultatet umiskjennelig en videreutvikling av det østeuropeiske ompa-soundet som de for alvor etablerte i folks bevissthet for halvannet år siden.

Frontmann Janove Ottesen er den i bandet som gir mest av seg selv på denne platen. Han synger med en intensitet som i stor grad bidrar til å gi albumet en helhetlige en struktur som virker både ektefølt og ærlig. I tittellåten Evig Pint kommer dette særlig tydelig frem, og man tror virkelig på at han mener det når han lirer fra seg følgende strofer: «Eg er evig pint / Eg har alt som er mitt i et skrin / Eg er full av adrenalin / Eg er evig pint / Gud lar meg bli evig pint».

Tittellåten er ikke alene på dette feltet, for betraktelig mer på denne platen fremstår som minst like dystert og mørkt. De Involverte, Djevelens Orkester, Til Depotet og Salt & Pepper er alle eksempler på låter hvor bandet tyr til død og krig og fordervelse. Det paradoksale er at Kaizers i de samme låtene byr på fengende allsangrefrenger, som garantert kommer til å få publikum til å nå kokepunktet i konsertsammenheng. Det er kanskje også nettopp er denne evnen som gjør og har gjort Kaizers til en suksess.

De ivaretar et undergrunnspreg som har et enormt nedslagsfelt fordi det både fanger og fenger. Og det i stort monn fordi de overnevnte elementene bidrar sterkt til å gi Kaizerne et helhetlig uttrykk. Som de fremdeles er mer eller mindre alene om når vi snakker om rock på norsk.

Kaizers Orchestra har med andre ord levert en oppfølger som innfrir og understreker at dette er et band som har kommet for å bli.