A Special Album – Sterk norsk elektronika

Ralph Myerz And The Jack Herren Band er i disse dager albumklare på amerikanske Emperor Norton Records. Før dette har gruppen gitt ut en kritikerrost EP på Tellé, og fått ry på seg for å være et forrykende liveband. Dette har ført til at dette kanskje er den norske platen som har hatt størst forventingspress på seg denne våren. Spesielt siden det har tatt sin tid fra EP-en, A Special EP kom i fjor sommer, til langspilleren nå slippes. Men for de av dere som har ventet, har det ikke ventetiden vært forgjeves.

Gruppen leverer solid chill out, som jevnt over kan karakteriseres som bedre enn både Ugress og Röyksopp sine debutskiver. Dette fordi det er flere jevngode låter, noe som gjør at platen ikke bæres utelukkende av singlene. Selv om Nikita fremdeles står som et av de stolteste øyeblikkene i norsk musikkhistorie, er det her tett med andre låter som holder et like høyt nivå.

Flere av bidragene på denne platen har likhetstrekk med ting som Krüder & Dorfmeister har gjort; down-tempo house, som er behagelig som fløyel å høre på. Spesielt er A Special Morning verdt å merke seg, med en groovy basslinje som borrer seg inn på trommehinnen, og blir der.

Men det finnes låter her som er ikke føyer seg under den sofamusikken som blir skissert over. Blant annet er Funky Biznizz en låt som ser til at du ikke dupper av der du sitter foran spilleren. Her er det bass, elektroniske lyder som gjelder. Så skulle sengen friste etter You Never Come Closer, albumets roligste innslag, vekker denne deg opp i en fart.

Andresingelen Think Twice er også en låt som gjør noe med deg. Lyden av gnålete gitarer, en pulserende basslinje, og en aldeles nydelig kvinnevokal (av Ephemeras Christine Sandtorv, red.anm.), blir fascinerende funky. Undertegnede har i det minste blitt rapportert sett smådansende rundt i Oslos gater med denne på øret.

Dette er så avgjort et meget godt album, men det slutter for brått. Når spor nummer ti har spilt fra seg, lurer jeg på hvor avslutningen ble av. Skiva får ikke den slutten som står i stil til den gode flyten albumet har inntil da. For hva tenkte de egentlig på med Lullaby? Dette kunne blitt en av «de store norske», men det mangler altså litt.

Albumet er uansett å se på som et pliktkjøp, hvis du har planer om å uttale deg om norsk elektronika i år. Vi gleder oss allerede til fortsettelsen.