Sleeping With Ghosts – Nyskapende, intenst og mer modent fra Placebo

Tre år etter Black Market Music har Placebo funnet tiden moden for å komme med sitt fjerde album, Sleeping With Ghosts. Det har vært tre travle år for Molko og co i tiden som har passert.

Placebo ønsket å ta steget inn i elektronikkens verden for å levere et produkt som beviste at de fortsatt kunne være nyskapende, og at de ikke var et band som lente seg tilbake og stolte på fortidig suksess. Inspirert av blant annet klubbscenen og bandet The Flaming Lips, gikk de i studio med produsent Jim Abiss (U.N.K.L.E.). Resultatet er en sjelden intensitet, til tross for at Placebo her har mye å leve opp til.

Platen åpner ganske originalt, til Placebo å være, med en instrumental. Bulletproof Cupid smeller i veggene og er en grandios åpning, og i følge Molko en låt hvis romantiske innhold drar i retning av jentepopbandet Destiny’s Child(!). Elektronikken introduseres i English Summer Rain, hvor gruppen viser at de kan hemmeligheten med å fornye seg med stil. Dette andre sporet viser at hardbarkede fans ikke trenger å rive seg i håret og føle seg fullstendig fremmedgjort ved dette nye uttrykket. Basen er den samme hardtslående rocken som alltid, men hvor de i tillegg sper på med en vibe som hittil er ukjent i Placebos musikk – og som kanskje var akkurat det lille ekstra den manglet.

The Bitter End er albumets første singel, og har alt det en god singel bør ha. Molko omtaler den som umiddelbar, og den er med sikkerhet en av de raskeste låtene på platen. Den er et resultat av at Placebo ønsket å gjøre noe basic etter å ha arbeidet med elektroniske virkemidler i lengre tid. Men de viser likevel å ha elektronikken i behold, og dette albumet skiller seg klart fra det bandet har gjort tidligere.

Something Rotten er det Molko kaller et ‘dubreggae’-spor, og var den låten bandet forventet at fansen skulle bli mest overrasket over. Denne glir deretter over i Plasticine, som er enda et tegn på at gutta musikalsk sett har modnet i forhold til tidligere plater, men her kanskje på bekostning av den spontanitet de er kjent for.

En av de sangene som sitter mest umiddelbart er Second Sight, en av albumets rene rocklåter som ikke bærer preg av noen elektroniske hjelpemidler. Men elektronikken kommer tilbake i en av platens vakreste og mest intense øyeblikk; Protect Me From What I Want. Dette er en sang som omhandler den siste delen av et forhold hvor krisen har satt inn for fullt, noe som reflekteres på en virkelighetsnær måte i og utover i låten. Dette kan nok ikke ha vært spesielt lett. Dette er for øvrig også et av de mest imponerende enkeltinnslagene fra Sleeping With Ghosts, både når det gjelder styrke og kompleksitet.

Centerfolds avslutter så festen. En stillferdig ballade som igjen lider under samme skjebne som de andre roligere låtene på albumet, og derfor kanskje ikke er det beste avslutningsnummeret de kunne ha valgt. Likevel vil som sagt disse kanskje komme sterkere frem etter en tid med effektiv lytting.

Placebo har ikke med denne utgivelsen forlatt sitt tradisjonelle sound, men har tilført noe til musikken som løfter dem enda et hakk høyere. Fortsatt vil det være vanskelig å komme over tidligere prestasjoner som Lady Of The Flowers, Without You I’m Nothing eller Special K. Men det helhetlige inntrykket fra Sleeping With Ghosts er at Placebo nå befinner seg på et høyere plan, med et mer modent utrykk.