Kuolema – Uforståelig strålende

Ajattara blir litt ufrivillig komisk for oss som ikke er vant til å høre finsk sang utenfor Melodi Grand Prix. Og det er jo litt dumt, med tanke på at dette er en blodseriøs death metal-utgivelse.

Likevel tar det ikke lange tiden å gi blaffen i de uforståelige tekstene og heller legge fokus på melodiene og selve lydbildet. Da åpenbarer det seg nemlig en fabelaktig plate med en trøkk man skal lete lenge etter innenfor sjangergrensene.

Det første som bør nevnes om Ajattara er at trioens lydbilde i stor grad preges av tunge synthpartier. Med andre ord passer ikke dette for folk som mener at synth og dødsmetall hører like lite sammen som punk og blokkfløyte.

Åpningslåten Antakaa Elää slo undertegnede fullstendig i bakken ved første gjennomlytting. Rett og slett en grisefet låt med det beste dødsmetallrefrenget på lang, lang tid. Også neste spor, Surman Henki, holder et overraskende høyt nivå.

Og sånn fortsetter det stort sett hele platen igjennom. Heldigvis har disse finnene forstått at man bør stanse mens leken er god, og avslutter med Rauhassa etter vel en halvtime. På denne låten viser vokalist Ruoja at han også behersker ren vokal på en utmerket måte. Man kan jo alltids spørre seg hvorfor i all verden han ikke benyttet seg av det tidligere, men det spiller i grunnen liten rolle.

Dette er uten tvil en estetisk utfordring med tanke på dødsmetallens tradisjonelle uttrykk. Er du klar for et friskt pust, har du nå sjansen. Skaff deg et eksemplar av Kuolema omgående!