The Best Of Morphine – Gitarløse rockhelter

Man skulle tro at Morphine egentlig var altfor sære og uvanlige til å vekke oppmerksomhet utenfor hjembyen Boston. På begynnelsen av nittitallet var det nemlig kalkulert og frisert grungerock som sto på dagsorden til de multinasjonale plateselskapene, da gitarløse Morphine plutselig slo igjennom med sin kombinasjon av frekk funk, skitten blues, elegant jazz og svett rock’n’roll.

Trioen fant fort sitt musikalske uttrykk, og holdt fast ved dette gjennom de ni årene de spilte sammen. Mark Sandmans glidende tostrengsbass og den minimalistiske trommingen til Billy Conway strakk seg ut til et dunkelt lerret, som Dana Colley fargesatte med sin skrikende barytonsaksofon. Men det var Sandmans rue og maskuline stemme som ga Morphine sin identitet. Den kunne veksle mellom å være utstudert sleip og brutalt ærlig, og ga nerve til de livstrette, belevne tekstene som fulgte med.

Denne samleutgivelsen konsentrerer seg mest om Morphines første tre album, som alle holder svært høy kvalitet. Derfor er Good, Cure For Pain og Yes representert med tre låter hver, mens middelmådige Like Swimming er avspist med kun én. The Night, som ble sluppet etter Sandmans død, har fått to spor på samleren.

Fra debutalbumet fra 1992 er det særlig You Speak My Language som stikker seg ut i dag. Dette er Sandman på sitt mest frenetiske, akkompagnert av et heseblesende oppjazzet lydbilde. På tittellåten Cure For Pain fra andreplaten demonstrerer bandet at de også kunne lage gode, om noe skrudde ballader.

Likevel er det Super Sex og Whisper fra albumet Yes som blir stående som Morphines beste og mest karakteristiske materiale. Begge formelig oser av utsvevende natteliv og utøylet seksualitet. «Don’t worry, I’m not looking at you,» hvisker Mark Sandman selvsikkert til kveldens utkårede, før han oppfordrer «…whisper me a number, and I’ll call you up at home.»

Det er synd at det ikke er funnet plass til låter som Early To Bed og A Head With Wings, som har mer å gjøre i denne samlingen enn de fire forholdsvis uinteressante ekstrasporene med utgitt materiale. DVD-videoen av Shame er derimot en hyggelig ekstrapresang.