…Burn Piano, Island Burn – Sint, men godt fra blodsbrødrene

The Blood Brothers er et hardtslående punkrockband fra det o’ store landet over dammen. Denne kvartetten, bestående av vokalist Jordan Blilie, Johnny Whitney, Cody Votolato og Morgan Henderson, er en av headlinerne under årets Øyafestival i Oslo.

På …Burn Piano Island, Burn tar The Blood Brothers rennafart, og sender et kraftig spark til de som mener at vokalen skal synges. For ut i fra det som blir presentert her er nemlig ikke det en selvfølge. Denne gruppen er tvert i mot overbevist om at den skal vræles ut, og med det ikke gi lytteren noen som helst mulighet til å dukke unna den.

Her er det utagerende punk som står på programmet, og det er utelukket å roe ting ned. For fra første sekund på denne veldig lange punkskiva, totalt førtisyv minutter lang, blir man møtt med et inferno av aggressiv skriking og sinte arrangementer.

At det er mulig for en mann (Jordan Blilie) å skrike så mye i løpet av snaue femti minutter er en prestasjon. Låtene på dette albumet representerer punk, som en med en lengre tilvenningsperiode, er noe mer enn den klassiske «three cords and wooohaaa!!»-oppbygde punken.

Selv om dette er klassisk punk så god som noen, er det likevel ting her som gjør dette til en spennende utgivelse. Det som ved første høring føles som voldtekt for sarte trommehinner, blir etter hvert kvalitetspunk som man kan hoppe rundt og bange hodet til… lenge!

På The Salesman, Denver Max starter det hele akustisk(!), før det braker løs med en ny runde vræl. Akustisk punk er så vidt denne anmelderen vet ikke så utbredt, og er med det verdt en lytt. Tekstene på denne skiva kan også være verdt en sjekk. Flere av dem balanserer helt på grensen til det bisarre, som for eksempel Cecilia And The Silhouette Saloon.

En annen ting som er interessant med denne utgivelsen, er de plutselige temposkiftene. Selv om nesten hele platen er en eneste lang energisk utblåsning, dukker det altså opp partier der tempoet skifter.

Uten disse små kreative pausene i bråket, ville dette blitt en prøvelse å lytte på. Og det er akkurat med disse «pauseperiodene» gruppen viser at de har et talent det er verdt å få med seg. De tør å gjøre sin egen greie selv om det kanskje går på tvers av de vanlige punkriteriene.

…Burn Piano Island, Burn er en artig plate som kan anbefales til alle punkhoder der ute. Det største problemet med albumet er at man er helt utslitt i hodet etter gjennomhøringen. Det blir nesten litt for mye av det gode. Men skal man ha en hard dose rock før dagen er omme, er dette en sikker investering.