Gin & Phonic ***3-03 – Vennlig så det holder

Tweeterfriendly Music er historien om to dyktige produsenter; Hans Petter Gundersen og Yngve Leidulv Sætre, samt en DumDum Boys-gitarist i Kjartan Kristiansen som sammen med amerikanske Leslie Ahren på vokal ble til Tweeterfriendly Music.

Den nevnte debutplata var en aldri så liten overraskelse da den kom i 2001. Fengende poplåter som Inviting The Dying og Free Love & Flowers var begge representert på diverse hitlister, og vitnet om et spennende band med et bra potensial.

Ahern har en myk og fascinerende stemme, men det kan nesten bli litt vel mye av det sukkersøte og myke. Det blir dermed en avløsning med et av albumets beste spor, It Wasn’t Me, med HP Gundersen og Kjartan Kristiansen på vokal. Deres lille vokalinnhopp fungerer særdeles bra. Det gjør også at helhetsinntrykket blir noe mer spennende.

Dette er videre et varierende album, både når det gjelder komposisjon og kvalitet. De farer over diverse stilarter. Dette kan spesielt merkes i Bad Cat. Denne gang med Kjartan Kristiansen på vokal. Dette er albumets siste, lengste og beste spor. Herlige Fender Rhodes som bidrar til en uventet bra jazzete, retroinspirert psykedelisk poprock. Dette er flotte greier, og det er noe Tweeterfriendly Music absolutt bør fortsette med. De småironiske tekstene er også gode. Selv om ikke man blir den mest opplyste av å lese i coveret, er både alvor og humor snekret sammen på en bra måte.

En annen låt som er verdt å nevne er Superman. Denne har også et driv som overrasker. Tweeterfriendly Music virker best når de gjør det de ikke er flinkest til. Det å lage gladpop har blitt deres varemerke, og kanskje er det derfor det blir så bra når de på en mindre selvfølgelig måte lager mer rocka låter.

Sondre Lerche har bidratt med tekst på Drop Of Rain. Fin nok låt, men i likhet med flesteparten av innslagene på dette albumet vil nok også denne bli glemt rimelig kjapt. Noe annet som gjør at man mister fokus når man lytter til denne skiva er at noen av låtene har blitt for lange i forhold til hvor interessante de faktisk er. Spesielt kan Heathen Human trekkes fram som et relativt tamt innslag. Bra refreng, men med mindre bra vers.

Går det forresten å lage glade låter uten å peise på koring som ”oh la la la”, ”dum dee dee dum”og ”ba pa pa ba”? Dette kan bli litt overdrevent enkelte steder. Ettersom både Leslie sin stemme har en positiv lyd og Tweeterfriendly Music har et generelt snilt sound, kan dette rett og slett bli ”over the top”.

Oppsummert er Gin & Phonic ***3-03 neimen ingen revolusjonerende utgivelse, men det er neppe planen heller. Da har den i så fall feilet kraftig. Dette albumet vil være et fint vorspielalbum. Et som kan stå på i bakgrunnen å pøse ut helt ok feel-goodmusikk.