I’ve Been Gone – Letter One – Herlig, men ikke deres mest spennende

Dette blir faktisk gruppens tredje utgivelse gjennom Glitterhouse, som slipper I’ve Been Gone – Letter One i hele Europa i november, mens her hjemme har Racing Junior for tredje gang ansvaret for at Ai Phoenix når ut til folket med sitt fjerde hele album allerede nå.

Kjernen i Ai Phoenix anno 2003 er trekløveret Mona Mørk, Patrick Lundberg og Terje Aksel Litsheim (Bosse). Med seg på laget stiller denne gang blant annet to andre vesentlige musikere fra den velrenommerte bergensscenen: Pedro Camona-Alvarez (Sister Sonny) og Kristian Stockhaus.

Verken stil- eller innholdsmessig er I’ve Been Gone – Letter One betydelig annerledes i formen enn forgjengerne fra det Spellemannsnominerte bandet. Heldigvis! Men når det er sagt, bør det like fullt legges til at lydbildet likevel er oppjustert et hakk, noe som tilfører gruppen både fyldigere og litt raskere tilsnitt enn hva vi er vant til fra denne kanten. Mest merkbart blir dette gjennom albumets andre halvdel, hvor låtene serveres i et raskere tempo enn normalt. Spesielt tydelig er dette eksempelvis i låten Held Into The Fire.

Som normalt når det gjelder Ai Phoenix, glir det meste også denne gangen primært fremover i seig og sakte kino. En slags lo-fi for viderekomne er muligens en grei definisjon på hvilken fellesnevner I’ve Been Gone – Letter One kan sorteres inn under. Men selv om de ikke finner opp kruttet på nytt, eller for den saks skyld er i nærheten av å revolusjonere sjangeren de opererer i, så føles det stadig like godt å befinne seg i selskap med Ai Phoenix på stereoen.

Dette bandet har definitivt funnet sin plass i dette undergrunnshierarkiet, hvilket de i stor grad understreker med årets utgivelse. Men skal man ty til begrepet flisespikkeri, så vil jeg personlig heller trekke frem både The Driver Is Dead fra 2000 og forgjengeren, fjorårets Lean That Way Forever, som hakket mer fullkomne utgivelser enn denne.