Bob blund

(Betong, Chateau Neuf – Oslo, torsdag 4. september 2003)

At dette ikke ble det fyrverkeriet av en fest vi har sett denne gjengen sparke i gang før, skyldes nok mer omgivelsene enn bandets egen innsats. Tildels lyd, men spesielt lysforholdene, satte en demper for at den visuelle totaleffekten som en bob hund-konsert kan være ble innfridd etter forventningen. Tross dette ga frontmann Thomas Öberg mye av seg selv, mens resten av bandet backet ham opp så godt det lot seg gjøre.

Påtatt
Det er ingen tvil om at bob hund er et band med særpreg. Svenskene har gjennom det siste tiåret markert seg som et formidabelt showband og satt dype spor etter seg på det skandinaviske musikkartet. Det spørs likevel om ikke timeglasset er i ferd med å renne ut for de populære bikkjene. Öbergs Iggy-akrobatikk på scenen er riktignok fremdeles effektiv, men virker langt mer påtatt i dag enn hva som var tilfellet for noen år siden.

Nå hører det forsåvidt med til historien at medlemmene i bob hund ikke kan karakteriseres som et ungdommer. De var derimot «gamle» allerede da de begynte. Ihvertfall hevder de det selv; for ingen skal nå kunne komme å si at de har blitt gamle! Hvilket heller ikke er min hensikt. Men det er like fullt et tankekors at den gjennomførte og rå energien som alltid ha fulgt i kjølvannet av dette bandet synes å ha avtatt betraktelig siden sist.

Lang intro
Etter tidenes kanskje lengste intro på Betong, åpnet etter hvert bob hund showet og stadfestet med Dansa Efter Min Pipa at nå er det konsert! På sitt sedvanlige veis hoppet og spratt Thomas Öberg rundt på – og utenfor – scenen, og viste gjennom sitt galmannsblikk at han mente hvert eneste ord i tekststrofene som preger låter som I Stället För Musik: Förvirring, Skall Du Hänga Med? Nä!!, Nu Är Det Väl Revolution Pa Gång?, Du Där! Kom Hit! og Rock’n’Roll Tar Död På Mig.

For øvrig kan bob hund-tolkningen av Pere Ubu-coveren Ett Fall & En Lösning fremdeles, fem år etter den kom ut, karakteriseres som gruppens aller sterkeste enkeltspor. Og ikke uventet var det under fremførelsen av denne publikum virkelig våknet.

Etter hvert som det nærmet seg slutt ble det også mer liv i musikerne på scenen. Gjennom to seanser med ekstranummer, deriblant en uforglemmelig jubelversjon av Din Hund fremført i allsang av tilhørere og bob hund i skjønn forening, markerte svenskene konkret at de fremdeles er å regne med.

Beklageligvis avslørtes det konkludert sett under kveldens konsert at bob hund etter all sannsynlighet har sett sine aller beste dager som liveband. Men helt glemt vil de nok likevel ikke bli med det første.