In The Fishtank – Jazzrikt og drivende

Mange ville nok heller holdt seg til en formel som fungerte, men trønderne valgte å snu seg vekk fra mørket i Demon Box ved å gi ut akustikken i Timothy’s Monster og leverte istedet popmusikk når mange kanskje heller ønsket seg hardrock. Nettopp denne lydleken gjør bandet til et av de mest spennende her i landet.

En ny plate fra Motorpsycho er blitt et eget begrep for mange. Opp gjennom årene har forventningene alltid vært store før plateslippene til denne banden. De har improvisert frem jazz, revet countryrocken frem fra skapet og sjokkert med kortspilt popmusikk når alle ventet seg rock. In The Fishtank er det perfekte virkemidlet for bandet som her virkelig kan slippe seg selv løs med alt det måtte bety. Og ingen forventninger om kommersiell suksess ligger til grunn for denne utgivelsen. Her settes musikken i fokus.

Dette albumet er det tiende i rekken av In The Fishtank-utgivelser fra plateselskapet Konkurrent. De inviterer band som er på turne i Nederland til å spille inn en plate hvor alle kostnader tas hånd om av selskapet.

Resultatet har som regel blitt eksperimenterende og vellykket med bidrag fra såpass anerkjente utøvere som Sonic Youth, Tortoise og Low. Flere av disse koalisjonene inkluderer møter mellom band og stilretninger. Deriblant americanatoner fra Willard Grant Conspiracy versus digitalismen til Telefunk. Og med deler av hornseksjonen til Jaga Jazzist til stede, var det vel fra utgangspunktet klart at dette ville bli et nytt uttrykk fra Motorpsycho.

Førstesporet Bombay Brassière er Lars Horntveths solobidrag til plata. Slik høres det virkelig også ut. Det har alltid vært slik at man ikke bare ber Jaga Jazzist stille opp når det e rbehov for en hornrekke. Man låner samtidig et helt sound.

Horntveth legger her frem en snerten og lavmælt poplåt i beste ånd, og setter samtidig lista for resten av albumet. For det står klart frem at dette ikke blir et rent album fra Motorpsycho og at det strengt tatt nok ikke kan regnes som en del av bandets ordinære diskografi. Dette er heller ikke den egentlige oppfølgeren til It’s A Love Cult, men snarere et hvileskjær som lever sitt eget liv på samme måte som The International Tussler Society gjør gjennom sin countryrock. Dette vil nok også være med på å avgjøre mye om plata møtes med åpne armer fra alle av bandets tilhengere da den er såpass annerledes fra mye av det de har gjørt før.

Hva er det som er annerledes? Vel, for det første er ikke dette albumet laget av Motorpsycho hvor de benytter seg av en tilfeldig blåserrekke. I stedet har Motorpsycho laget disse låtene sammen med hornene til Jaga Jazzist. Dermed blir et spor som Bombay Brassière drevet frem av et dempet Motorpsycho. Drivet til Sæther og Gebhardt misser ikke, mens detaljene og låtsnekringen kunne vært et skjult spor på Jaga Jazzists siste album.

Den andre låta Horntveth har bidratt med på plata har han gjort sammen med Bent Sæther og Doffen Ah Um. Her er resultatet utformet som mer klassisk jazz. Begge gruppene fjerner de seg fra sine originale uttrykk og finner frem til et helt nytt et. Ut fra tittelen kan man tro at de er inspirert av Charles Mingus, men det låter derimot likevel som deres eget. Bidraget er bredbent og drives frem på samme måte som førstesporet. Motorpsycho legger opp det fundamentet som hornrekka til Jaga bruker som utgangspunkt for sine utblåsninger.

Men det finnes også kjent materiale for entusiastene her. For alt er definitivt ikke utelukkende skrevet for dette albumet. Begge de kjente innslagene på denne utgivelsen er redigert gjennom filteret som dette bandkollektivet kan sies å være. Pills, Powders And Passion Plays ble for eksempel første gang utgitt som en lettlekende poplåt på Motorpsycho-albumet Angels And Daemons At Play.

Nå fremstår denne som en jazzfull, dempet smyger, i slekt med den nordiske jazztradisjonen. Man kan nesten høre fjellheimen kalle i trompeten til Mathias Eick mens bandet legger seg som tåke rundt ham. Og da er særlig gitarliljene til Hans Magnus Ryan med på å gi frysninger til denne anmelderen. En virkelig perle av en låt, altså.

Det andre bidraget som fra før bør være kjent for menigheten er Tristano. Denne er riktignok aldri gitt ut i studioversjon, men derimot som scenefyll i en årrekke.

Mørkt, smygende og virkelig langspilt, hales Tristano inn etter tyve minutter. Feedback, elektronikk og blåsere lempes inn og ut av lydbildet før basslinja halvveis ut i låta setter utgangspunkt for et klimaks. På en måte som nesten bare Motorpsycho kan det, ruller de i gang og får hodet til å nikke mens dansefoten leer på seg. Blåserne tipper fremover med rolig pust – og fremdeles lar de drivet få bestemme i lydkulissene.

Ettersom låta drar seg sterkere i tale og blir stadig mer høylytt, blir soundet stadig mer komplekst. Blåserne våger mer mens bakbandet trøkker mer. Til syvende og sist ender det hele i en deilig vridd kakofoni av blåsere, vilt bassdriv og resultatet bør gi lytteren gåsehud. Dette er med andre ord en nærmest perfekt tapning av et etablert scenespor fra disse eminente musikerne.

In The Fishtank inkluderer også en coverlåt av The Art Ensemble Of Chicago. Theme De Yoyo er spinnvill og rocka jazz med et Motorpsycho i kjent bråkestil i tråd med friformende blåsere og med Bent Sæther på deilig kråkete stemme. Ryan knurrer på sin side løs med gitaren. Og for første gang på denne plata blir det raskt hylende frirock ut av det hele. Med rockens struktur og jazzmusikkens løssluppenhet stemples det ferdige resultatet ut av stereoanlegget. Vi snakker om en av de bedre rocklåtene bandet har gjort på lenge, og desidert en av de beste coverversjonene de noen gang har gjort i studiotapning.

Så hva sitter man så igjen med? Svaret er et album fylt opp av jazz, rock og improvisert lydlek. Dette har faktisk ført frem til et av Motorpsychos bedre utgivelser på flere år. Den entusiasme som må ha preget innspillingen knitres dessuten frem gjennom det endelig resultatet.

In The Fishtank er kanskje ikke et album for den som nettopp har oppdaget Motorpsycho og ønsker seg en introduksjon. Til det bør man heller benytte seg av gruppens andre studioplater. Men denne utgivelsen er likevel et bevis på at dette er et av landets desidert mest spennende orkestre.