Dette har vi ventet lenge på

(Ultimafestivalen, Blå – Oslo, torsdag 9. oktober 2003)

Det hele begynner i det stille. Lars Horntveth gnikker seg inn gjennom en fele – og ikke lenge etterpå digitaliseres den samme lyden frem på en Mac. Strykerne legger seg frem i lydbildet og styres av komposisjonen som både virker strukturert og fri.

Det er tydelig at Horntveth også i soloflyging er interessert i gråsonen mellom popkulturen og de mer utfordrende uttrykkene. Som med Jaga Jazzist står melodi og driv i fokus, men den drakten som ligger rundt denne essensen er alltid kompleks og mangefasettert.

På plate neste år
Hele settet kretser rundt de lydene som hovedpersonen setter sammen til en ferdig skive som etter planen skal komme ut i januar neste år på det eminente plateselskapet Smalltown Supersound. Men allerede nå virker det som om musikken er ferdig sammensnekret fordi det resultatet som forelå for publikum denne kvelden var av særdeles høy kvalitet, og ble fremført med varm entusiasme og en stålklar visjon.

Horntveth styrer orkesteret med en sikker, mild hånd, mens musikerne svarer umiddelbart på hans retningslinjer. Særlig Mathias Eick på ståbass trår til når det gjelder, og låner ytterligere et lag til den lydfulle dressen til dette bandet.

Ironiserende hovedperson
Men det er Lars Horntveth som likevel er hovedpersonen i denne settingen. Hvilket han ironiserer lett med selv: ”Lars Horntveth solo! Dette har vi venta lenge på!”, før han smiler og tar opp gitaren og trekker det hele i gang.

I løpet av kvelden styrer han settet med et blikk som fanger det meste. Være seg det er digitalisert lyd på Mac, gitarer, saksofoner eller klarinett, er han i front med en ukuelig spilleglede som nesten er til å ta og føle på. Det eneste han sier han ikke har talent for er låttitler. I løpet av kvelden rister han lett på hodet over The Pooka Soundtrack, Pooka, Ticks og Mars Bar. Men hvem trenger titler når musikken holder det nivået som det gjør i dette tilfellet?

Det kan være litt vanskelig å definere det som skjer på scenen. Er det samtidsmusikk, improvisasjon- eller jazz som utspiller seg foran øynene våre? I løpet av settet synes undertegnede å høre deler av de samme føringene som svenske David Sandström gjorde gjennom sin langspiller Om Det Inte Händer Nåt Innan Imorgon Så Kommer Jag. Dette er musikk med den episke følelsen av nordiske skoger, men uten å miste asfaltfølelsen som ligger i blodet til vår globaliserte generasjon.

Roligere enn normalt
Dette bylandskapet ligger til stede i det meste av settet til Horntveth og kompani også denne kvelden, og er i stor grad betydelig roligere enn det man er vant til å høre fra denne kanten. Den lapskausen av digitalt driv og strykere som stilles opp på The Pooka Soundtrack er ikke altfor fjernt fra de skissene man finner på Clint Mansells lydspor til filmen Requiem For A Dream. Men der Mansell repeterer sine tema, lager Horntveth i stedet vakre melodier som har et mål og kommer dit etter lange, vakre, reiser gjennom detaljerte landskap.

Konserten møtes av stadig heftigere applaus. Da orkesteret til slutt går av scenen, er det taktfast trampeklapp som kaller Horntveth ut på podiet igjen for å motta publikums hyllest. Han trekker beskjedent på smilebåndet og sier han ikke har mer . Ikke nå: ”Dere får vente til plata kommer”, sier han og forsvinner ut i salmørket igjen. Vi venter, Lars. Venter på at du kommer tilbake. For dette var stort!