Kunne vært magisk

(Storsalen, Studentersamfundet, Trondheim – torsdag 30. oktober 2003)

Oppvarmingen var det Thom Hell fra Kristiansand som sto for. Dette er også et navn å merke seg. Sittende på scenen kun med gitaren måtte han starte med å si at han ikke var Tom McRae – kveldens hovedaktør. Han var nok hemmet av at det var en annen Tom storsalpublikummet ventet på.

McRae må finne seg i å bli sammenlignet med storheter som Jeff Buckley, Elliot Smith og Nick Drake. Men han havner også i bås med nyere menn med gitarer som Ed Harcourt, David Gray, Ben Christophers og Damien Rice.

Store forventninger
Undertegnede satt med ekstremt store forventninger etter to fantastisk nydelige album, og var neppe den eneste. Tom McRae ble hyllet som en hjemkommet helt fra første mollgrep i åpningslåta Hidden Camera Show. Sammen med seg hadde han en pianist og en på cello.

McRaes markante, såre og intense stemme fylte Storsalen på Samfundet på en uovertruffen måte. Det er sjelden man opplever storsalpublikummet så til de grader stille som under denne konserten. Folk listet seg nesten rundt i salen. Med noen unntak selvfølgelig, og det var disse unntakene som skulle vise seg å bli kløen under denne konserten.

Småfulle publikummere
Det virket nesten som han ble en smule overveldet, selv over den voldsomme responsen hovedpersonen ble møtt med. Men han imponerte med sine småfinurlige kommentarer over å takle enkelte i publikum sine spontanutbrudd. Under Bloodless stoppet han midt i sangen for så å forklare på en litt keitete måte at han satte pris på om folk unnlot å klappe rytmen.

Tom McRae har på rekordtid fått status som en av verdens beste låtskrivere, og tekstene er til tider også rett så geniale. Og som han sier det selv, er alle låtene depressive mens ironien lå litt i lufta over publikummet som gjentatte ganger ropte etter den ekstremt bitre og såre The Boy With The Bubblegun fra debuten. Under en studentuke kommer man ikke unna fulle studenter. Når noen står å roper i øret ditt og prøver på ”fineste” måte å synge med på Tom McRaes særegne stemme kan det fort bli litt slitsomt i lengden.

Rett artist i feil lokale
Høydepunktene var mange, men spesielt kan nydelige You Only Disappear, Ghost Of A Shark og Mermaid Blues fra det siste albumet Just Like Blood nevnes. Det varfaktisk så fint at det nesten gjør vondt. Soundet McRae har lagt seg på gjennom Just Like Blood havner i den litt mer mystiske og gåtefulle retningen – i likhet med Sigur Ròs. Det er spesielt den intense celloen som bidrar til å synliggjøre dette.

Det var for øvrig få av låtene fra debuten som hadde fått plass i det som må betraktes som et relativt kort hovedsett på under en time. Det var litt skuffende, at han ikke hadde funnet plass for gjennombruddslåta End Of The World News fra debutplaten Tom McRae. Dette ble kompensert med nydelige 2nd Law med kun Tom på piano som avslutning etter å ha blitt hyllet tilbake på scenen for andre gang.

Dette ble en litt merkelig konsertopplevelse som kunne blitt en magisk kveld, så da får det bare være at enkelte fulle studenter uten intensjon gjorde det litt småflaut til tider. Jo da, Tom må gjerne komme tilbake.

Men det er ingenting i veien for å la mannen spille på et annet sted og til en annen tid, med et publikum med alle sanser konsentrert. Med en enda mer dempet belysning kunne dette gått raka vegen til drømmeland for enkelte av publikummerne.