En morsom synder med djevelsk flir

(Rockefeller, Oslo – onsdag 5. november 2003)
Foto: Dan Jupskås

Hvor ofte føler du at en rockkonsert er sexy? En konsert med et opplagt Mogwai eller et strålende R.E.M. er alltid strålende. Men det er ikke seksuelt. Det var heller status når rocken sto mer i takt med sine røtter i blues og R’n’B. Menn som Chuck Berry, Rolling Stones og Elvis Presley hadde sitt for kjønnet.

Men, etter hvert ble dette trekket i musikken tonet ned og i stedet kunne det virke som om rocken ble intellektualisert. Dette har Danko Jones tatt ansvar for og hopper inn i scenelyset med en musikalsk bagasje som skylder like mye til Marvin Gaye som til The Ramones og James Brown.

Syke japanere
Denne kvelden starter på det ironiske planet med den japanske trekanten Electric Eel Shock, som med sitt dels humoristiske syn på heavy metal fra åttitalet. De hopper, spretter og hyler ”sex, drugs and. .. eeh-maill!!” med forhåpningsvis ironisk distanse og kunne raskt blitt et vennskapsband med Black Debbath. Undertegnede ble uansett stående igjen med smilet om munnen da de gikk av scenen, trommeslageren med kun en t-skjorte og en sokk rundt kjønnet.

Danko Jones har en helt annen innstilling til rocken enn de japanske oppvarmerne. Danko ser nok også på rocken gjennom et ironisk filter, men der Electric Eel Shock fleiper med sjangeren på en tydelig måte, tar han i stedet tak i klisjeene og gjør de til sine egne. Bandet banker løs med instrumentene, svetter og spytter frem et beat som sitter som støpt rundt Dankos stemme og gitarlinjer.

Selvsikker Danko
Han selv står bredbent, danser eller kaster på hodet mens han lirer av seg sjekkereplikker til publikum, leverer tekster av nærmest parodisk manér og ser ut til å elske responsen fra et heltent Rockefeller. Det er kanskje bare spill for galleriet, men i så fall fortjener den mann en Oscar for beste skuespiller.

Uansett; i bunn for hele denne anmeldelsen finner man musikken. På tre plater har Danko Jones nå levert stødig og ofte utrolig fengende hardrock. Det banker løs på lytteren i et hemningsløst driv som man ikke har sett altfor ofte i det siste. Uten å bli pompøs eller overdreven leverer mannen klisjeer på rekke og rad og klarer å fremstille disse som nødvendige for et publikum som tydelig er begeistret for musikken til bandet.

Turbohyllest
Konserten varer en knapp time, men da er både band og publikum gjennomvåte – særlig etter et ekstranummer som innledes med at publikum hyler Turbonegers refreng ”I got erection” i det de forundret kommer på scenen og banker løs med et rifforama fra nettopp den låta fra Von Helvete & kompani.

Låter som Sex Change Shake og Play The Blues står stødig i sjangeren og når de leveres med den intensiteten og sterke spillegleden som gjennomsyrer bandet kan man ikke gjøre noe annet enn å løfte hendene og slenge seg på i det rifftoget Jones forlater stasjonen. Herlig.