Afterglow – Gjenskinn av fordums storhet

Sarah McLachlan er et ikon i det nordamerikanske musikkmarkedet, ikke bare for hennes musikk, men også for hennes politiske engasjement og arbeid for å fremme kvinnelige artister i en mannsdominert bransje.

Opp gjennom årene har Sarah vunnet flere grammypriser, arrangert tre internasjonale festivaler, spilt inn filmmusikk for flere suksessfulle filmer og musikken hennes har dukket opp på utallige samleplater som spenner seg fra chill-out til barnemusikk. Derfor har det vært mye oppmerksomhet rundt hennes nye studioalbum Afterglow. Men det hun presenterer er kun et gjenskinn av hva hun en gang var.

La det være sagt med en gang: Afterglow er på ingen måte et dårlig album. Men vi vet hun kan gjøre bedre. Etter seks år og så mye arbeid hadde vi forventet en utvikling rent musikalsk. I steden presenterer McLachlan en fortsettelse fra der hun slapp. Afterglow kunne like gjerne vært B-siden til hennes forrige langspiller. Og der Surfacing var ny og original blir derfor Afterglow kjedelig og unødvendig.

Som den forrige plata presenterer McLachlan en samling av myke og bittersøte sanger om håp, anger og om livet generelt. Stemmen hennes er fortsatt like trollbindende og hun har en helt egen sound det er vanskelig å beskrive.

En blanding av folk-pop, country ballade og ambient chill-out gir musikken hennes et nesten trollsk vesen som overvelder lytteren og tar deg med inn i en drømmeverden. En urettferdig sammenligning ville være å si at hun minner om Enya. Bare uten de iriterende keyboardene, ekko og håpløse effekter. McLachlan er endeløst mye bedre enn Enya, men det er visse likhetstrekk.

Albumets ti spor (med en spilletid på litt over førti minutter) tar lytteren gjennom et velkjent terreng av sorg, smerte og håp. Tekstene bærer tydelig preg av de siste års hendelser, både internasjonale og i hennes eget liv. Titler som Fallen, World On Fire, Stupid, Drifting og Train Wreck vitner om dette.

Albumet har flere referanser til flyulykker og togavsporinger og det er åpenbart at McLachlan har hatt mye å hanskes med i de siste årene. Albumet er spilt inn i hennes eget hjemmestudio og rent musikalsk presenterer hun solide melodier og sterke produksjoner. Men sammenlignet med Surfacing når det ikke opp til forventningene.

I forbindelse med utgivelsen av Afterglow har McLachlan gitt en rekke intervjuer der hun legger stor vekt på morens død og fødselen av hennes nå atten måneder gamle datter. Hun hevder selv at plata har vært en slags katarsis («katarsis» er blitt et trenduttrykk blandt nordamerikanske artister de siste årene. Ordet betyr enkelt og greit «renselse») og at hun presenterer en mer voksen og reflektert utgave av seg selv. Denne anmelderen har problemer med å se hvordan dette albumet er mer «voksent» enn det forrige, kanskje fordi McLachlan alltid har hatt et uvanlig voksent uttrykk.