Finley Quaye har eg temmelig særegen sangstil. Han har lagt seg til en nær jamaicansk dialekt og uttaler ord som for eksempel ”generation” som [djenereishown]. Dette gjør sitt til at han får et autentisk uttrykk og troverdighet, men selv om sangstemmen står til godkjent karakter her, er det mer som bør kommenteres.
Det er ikke så mye å si på den rent tekniske delen av albumet, hvor ett spor sågar er produsert av godeste William Orbit. Dice heter denne, som Orbit også har vært med på å skrive. Resten er for det meste produsert av Finley Quaye selv. Musikerne er også på høyden, alt er timet og stemt og riktig spilt. Det store ankepunktet blir derimot melodiene.
Det som gjør at Much More Than Much Love ikke får noen toppkarakter er at albumet sett under ett er en drepende kjedelig opplevelse. Det virker som om alle sangene er skrevet over samme lest, og som nettopp derfor blir helt like. OK, helt identiske er de ikke da, men når man befinner seg omtrent midt på platen, begynner man å lure på hvor mye lenger den varer.
Det er ikke et godt tegn, og i hvert fall ikke et klassikerstempel. Et ørlite lyspunkt i alt det grå er trad-låten Lovers Return der Quaye synger duett med Donna King. Much More Than Much Love passer nok aller best for ufarlige radiostasjoner.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…