Some Devil – Matthews beste

Det er stor forskjell på å være trist og det å være sutrete. Menst trist kan godtas, er sutring imidlertid vanskelig å ha for mye til overs for.

Men gudene må være gale. Some Devil er faktisk ikke blant Matthews verste utgivelser, og må derimot sies å være blant de beste utgivelse han har bidratt på til nå. Mye av grunnen til dette skyldes at Dave Matthews har lagt bort mye av sutringen, og i stedet erstattet dette med et videre spekter av sinnsstemninger. Ja, noen ganger er han beint ut riktig trist også.

I tillegg kan det synes som han lagt mindre vekt på å spille riktig og lagt mer vekt på låtskriving. Det er til og med noen fine perler tilstede på Some Devil. Gravedigger og tittelsporet er gode eksempler på dette.

Det har nok sikkert bidratt positivt at trommeslager Brady Blade og Tony Hall på bass, som vi kjenner fra deres samarbeid med gudinnen Emmylou Harris (intet mindre) , har gitt sine bidrag i form av spennende musikalske fargelegginger, og at strykere og blåsere gjør sitt til at Some Devil nesten må kunne karakteriseres som spennende.

Ikke alt er selvfølgelig like spennende. Noen låter er ikke noe annet enn pent innpakket møkk. Men til forskjell fra Matthews tidligere utgivelser, er det heldigvis lengre mellom de dårlige innslagene.

Some Devil får en sterk midt-på-treet-karakter, og når det kommer fra denne anmelder, så er det faktisk et kompliment.