The Ladybug Transistor – Indiepopens ypperste leverer som avtalt

The Ladybug Transistor, bestående av Jeff Baron, Sasha Bell, San Fadyl Gary Olson og Julia Rydholm, leverte i 1999 et av nittititallets sterkeste album i from av Albemarle Sound. Etter dette har de kommet med et livealbum (2001), samt studioalbumet Argyle Heir(også i 2001).

Argyle Heir var i forhold til den fantastiske forløperen Albemarle Sound et lite skritt tilbake i for bandet. De førte fortsatt en ypperlig indiepopsound, og det var ikke vanskelig å kose seg i deres selskap. Uten tvil en kjempeplate, med gode melodier og alt det der. Men like fullt ble dette aldri den ”killeren” man kanskje håpet på. Det forføreriske drivet var ikke lenger så fremtredende, og ørkenpopen hadde i større grad måtte vike for sterke sekstitallsvibber.

Sånn sett har forventingene til The Ladybug Transistors nye studioalbum vært forholdsvis høye. Om man kanskje ikke skulle få servert en nytt musikalsk epos, så er det aldri dumt å få en dose uimotståelig solskinnspop som man kan møte mørketiden med.

Og det er akkurat her The Ladybug Transistor leverer varene. De har tidligere vist at de kan regnes blant de beste leverandørene av hyggelig popmusikk til folket. Og de skuffer selvførelig ikke nå. Denne platen er verken grensesprengende eller nytenkende, men den gir akkurat det man leter etter.

Det vil si en tur inn i en verden så herlig avbalansert og fredelig, med ikke annet på agendaen enn å sørge for at lytteren hygger seg. Det ligger en fjærlett stemming over låtene som, på typisk ladybugvis, blir krydret med sensitive trompeter, snikende fløyter og elegante temposkifter.

På sitt beste er det ingen som gjør popmusikk mer tiltalende enn hva denne gruppen gjør. Det låter så svalt og underfundig hele veien, på et vis som sørger for at aktivitetsnivået i kroppen stuper i retning av hvilepuls. De var kanskje hippere i ’99, men The Ladybug Transistor leverer uansett høykvalitets popmusikk på denne siden av millenniet også.

Kort og godt er The Ladybug Transistor en skive som alle som liker å bruke tid på fin musikk bør unne seg. For har du det ikke fint før et møte med denne platen, har du det garantert etterpå.