Rørende indienostalgi

(Debaser, Stockholm – mandag 17. november 2003)

Hvis man lar indiepopnostalgien og gjenhørsgleden bestemme, lyktes de svært bra. Det blir en uforglemmelig kveld for alle som er glad i Ride.

”Welcome to the first meeting of the Stockholm shoegazers anonymous club. My name is Andy, and I’m a shoegazer.” Andy Bell kommer først på scenen. Han har på seg nye sko. Da Ride dukket opp på det tidlige nittitallet, het Englands største gitarband The Stone Roses og Happy Mondays. Som en del av det som ble kalt ”Madchester”, var de også sentrum for en ungdomskultur hvor en nærmest hedonistisk festkultur sto i sentrum. Hvit arbeiderklasseungdom begynte å danse, de begynte å leve for helgen slik de ikke hadde gjort siden de danset til ”northern soul” på syttitallet. Samtidig begynte å spille rundt om i Oxford, etter å ha møtt hverandre på en kunstskole. De hadde lange pannelugger, og så ned på gitarene sine når de spilte. Shaun Ryder og Ian Browns rake motsetninger når det kom til sceneopptreden. De ble kalt ”shoegazere”.

Andy Bell setter i gang med Chelsea girl, og fortsetter med Paralysed fra plata Nowhere. Det er noe som mangler. Ingen tvil om det. Men sangene fungerer likevel forbausende godt i sine nedstrippede versjoner. Publikum er helt stille. Vi får etter hvert høre låter fra både Hurricane#1 og Oasis, da begynner publikum å mase. Det er ikke dette de har kommet for å høre. I hvert fall ikke Oasis. Bell spiller folkesangen Elisabeth my dear, som nok mange kjenner fra Stone Roses første plate, før han går tilbake til Ride. Publikum roper på Leave them all behind, Drive blind og Twisterella.

Fra Syd Barret til Kevin Shields
Britisk indiehistorie trekkes ofte tilbake til Syd Barrett. Men det er først med punken at det dukker opp en vital undergrunnsscene med fullstendig uavhengige plateselsap og spillesteder. Tidlig på åttitallet har man selskaper som Postcard i Edinburgh, Rough Trade i London, og ikke minst Creation. Ride signerte med Creation, hvor deres forbilder My Bloody Valentine holdt til. Kevin Shields’ My Bloody Valentine ga i 88 ut platen Isn’t Anything, en plate som fikk andre band til å revurdere hva det var de holdt på med.

Man finner deler av det klaustrofobiske lydbildet fra Isn’t Anything i Rides tidlige utgivelser, i en litt snillere form. Det sies at det var Gardener som var støymannen i Ride, mens Bell ville ha Byrds-melodiene. Gardeners solosett består av blant annet Dreams Burn Down, hvor refrenget er et støyparti som ikke gjør seg særlig godt på akustisk gitar. Men han spiller også Rides kanskje mest genuine popperle, Twisterella, fra andrealbumet Going Blank Again.

Verdens beste popband
Til slutt får publikum sin virkelige belønning. En småfull Andy Bell kommer på scenen igjen, og de setter i gang en kavalkade av Ride-klassikere. Leave Them All Behind, Like A Daydream, Kaleidoscope og OX4. Allsangen når toppen under Vapour Trail, det hele blir nesten litt rørende. De første akkordene på sistnevnte får jenta foran til å begynne å gråte.

Men så er det jo også verdens beste sang. Kanskje. Og i årsskiftet 90/91 var Ride verdens beste band. Det var bare ikke så mange som visste om det. Klassiker kan være et relativt begrep. Men for alle som var tilstede på Debaser mandag, fortonte alt som var laget før 1993 seg som klassikere. Publikum var med på hver eneste note. Og det blir feil å se denne konserten på en annen måte enn i et indiepopnostalgisk perspektiv. En kveld å minnes.