Century – Pop uten tenner

Sørlendingen Erik Faber skulle etter sigende ikke slippe denne platen før utpå nyåret. Men ettersom etterspørselen var så stor ville ikke plateselskapet vente lenger. Dette til det resultat at den kommer alt i år, og kan finne veien under mange juletrær den kommende uken.

Sett ut i fra det kreative perspektivet er det ikke mye å hente på denne platen. Century er i bunn og grunn en utgivelse med førti minutter hyggelig popmusikk, som aldri viser tenner i større grad enn at den blir rett så kjedelig.

Faber synger bra og har en sound som er lyttervennelig. Låtene krever ikke stort av lytteren, og blir derfor heller aldri mer spennende enn den streiteste musikken på P4. Uttrykket til sørlendingen er ikke dårlig, men er heller ikke videre interessant å forholde seg til i lengden. Selv etter at man har hørt på denne platen gjentatte ganger, er det ikke mange av de ti sporene som virkelig fester seg. Og det frister i det helt tatt ikke mye å gi platen veldig mange flere sjanser i spilleren.

De ender for det meste opp med å bli låter som går inn det ene øret og ut det andre, uten at gjør så mye med deg som lytter. Hadde platen litt oftere tatt steget ut av den gjennomgående melankolske båsen Faber han satt den i, ville kanskje dette blitt mer minneverdig.

Men siden musikken nå en gang figurerer innenfor den formen kan ikke konklusjonen bli annet enn at dette er en halvgod utgivelse, som ikke ryster noen anmeldergrunnvoller i forsøket på å lage en minneverdig popplate.