Pax Americana – Samvittighetsfull

Pax Americana er ikke uventet et album med mye gitarbasert riffrock, det er tøft men låter samtidig veldig så melodiøst. Bandmedlemmenes musikalske opphav er til stede fra begynnelse til
slutt.

Albumet åpner veldig bra med Petrodollar og Cold Season, to låter med alle de gode rockekvalitetene; riff, refreng og trøkk. De etterfølges av mer episke og Motorpsycho-lignende WTO. Så blir det mer punkaktig på I Wanna Be The Enemy.

Slik fortsetter det utover albumet, riffrock av forskjellige varianter som likevel innehar den sounden som presenteres i begynnelsen, en umisskjennelig Jerryville-sound. I tillegg innehar vokalist Håkan Lundqvist en tøff og rå stemme.

Tekstene er som titlene ikke bare antyder ganske så kritiske mot diverse politiske konstellasjoner over den ganske verden. Det må sies at det er godt å høre denne typen musikk proklamere virkelige meninger.

Til tider blir albumet litt uspennende, ikke alle låtene treffer like bra og det høres ut som bandet trør i sine egne spor, men for all del her mer kvalitet enn mangel på det.

Jerryville fortjener helt klart oppmerksomhet, for dette er god rock, ikke veldig nyskapende, rent musikalsk sett, men det låter likevel bra og kommer i en samvittighetsfull og god innpakning.