En Eld I Kväll – Akustisk og langdrygt

Selvsagt blir det kjedelig i lengden, men det er slik Ulf Lundell er, han lar ingen fortelle ham at fjorten akustiske låter over 74 minutter kanskje kan bli litt drøyt. Her ligger både en styrke og en svakhet. Man vet for det første at man sjelden går glipp av noe når det gjelder ham, det meste kommer ut, og det som ikke gjør det er det nok like greit at blir liggende i en skuff. Men litt større redigeringskunst hadde heller ikke vært å forakte. Kaster man for mange perler etter svin og andre, så kan noen og enhver bli lei.

CD-formatet har vært gjenstand for debatt lenge, det er selvsagt OK å kunne spille ei hel skive uten avbrudd. Men 74 minutter er for lenge (nesten uansett, unntak fins selvsagt i hopetall).

Nok om det, hva er det Uffe fyller denne skiva med? Som nevnt er det akustisk (OK, han tar frem elgitaren, men that’s it). Og som det ofte er når det er akustisk, så er det også lavmælt. Etter utallige gjennomlyttinger flyter det hele litt ut. Det er videre vanskelig å plukke enkeltspor som står ut. Der hvor det er gjennomgående høy kvalitet er det veldig bra. En Eld I Kväll er ei skive som gjør meg – og formodentlig også andre – litt frustrert. Hodet fylles av spørsmål og man føler at svarene ikke direkte sitter klare til å hoppe frem.

«Kom in, kom in, härinne är det varmt» er et lite tekstutdrag fra åpningslåta Kom In, Kom In. Og joda; visst er det varmt, men noen ganger trenger man litt kulde for å glede seg over varmen.

Det kan virke strengt dette, og det er også en viss sjanse for at jeg om et halvt år plutselig ser den hele og fulle skjønnheten med En Eld I Kväll. Men til da: kjøp heller eksempelvis Män Utan Kvinnor, Fanzine eller Xavante. Skjønner?