Pain Is Temporary, Glory Is Forever – Brunstig machorock

Du skjønner i alle fall raskt hvor du er på vei når denne langspilleren ruses i gang. Destinasjonen heter den lokale Shellstasjonen, der det bedrives halsbrekkende og ekstremt ulovlig kappkjøring med store biler på små og grusete veier. Ut fra viddåpne bagasjerom spilles det den mest maskuline rocken du kan finne på denne siden av Mjøsa. Det vil si toner fra debutplaten til Oslobandet The Carburetors; Pain Is Temporary, Glory Is Forever

Dette er ikke en gruppe som legger to fingre imellom, verken i musikk eller i holdning. Musikken gjenspeiler holdningen, og visa versa. Kvintetten, i ført solbriller og sorte denim, tråkker til fra første sekund, og sakker ikke på trykket det spor før platens førti minutter er omme.

Gjennom singelkuttet Burn Out, hurralåta Fire It Up til den beinharde brannbomben av en rånelåt She’s Got The Touch er du stramt fastspent til en rock av den viltre typen. For dette er så til de grader gjennomført macho og rifftungt, at man ikke kan stille seg likegyldig til det.

Gutta er faktisk så tøffe at det ikke skulle ikke forundre anmelderen stort om de ikke svetter en blanding av testosteron og diesel. Tøffe er de i det minste, der de guffer på som om de skulle vært besatte av riffdemoner.

Men som alle gode ting tar slutt en gang, gjør det også det for moroa på denne platen. Variasjonen i låtene er dessverre ikke stor nok til at skiva blir mer enn en bra tøff-i-tryneutgivelse som kan spilles høyt nok. For når man har hørt den nok ganger, går man lei det voldsomme kjøret som rir Pain Is Temporary, Glory Is Forever.

Men ensformig eller ei; årets så langt tøffeste plate er den nå en gang allikevel.