Cybernetic – Lovende cybermetal

Førsteinntrykket av Cybernetic dreier seg imidlertid ikke om musikken, men om coveret. Dette debutalbumet har et cover som skriker etter å bli plassert i et nice price-stativ for metall-huer i fjortis-alder: En lettkledd dame pynter opp, sammen med «futuristiske» detaljer. Ikke noe særlig spennende ved første øyekast.

Albumet er ikke langt, telleverket stopper på 35.26. Albumet har bare sju spor, og en plate av denne størrelsen har lite rom for dårlige spor. Cybernetic er absolutt en godkjent åpningslåt – der Kovenant kan være et passende bakgrunnsteppe å sammenligne med. Låta har et tydelig futuristisk preg: Det er maskinelt og kaldt, men fengende. Jada, vi har hørt lignende saker før, men det er black metal vi snakker om – og det er en musikalsk katalog der store likheter på tvers av band gjerne er tillatt.

Astral Luminance overtar der åpningssporet slutter, og driver plata fram i samme stilen. Men Cynicon opptrer som de reneste Dimmu Borgir-kloningene på en visitt i tredjesporet Neutronomicon. Her er de korrekte Dimmu-synthene på plass, de rette gitarpartiene, de rette vokalprestasjonene, og de rette metallsymfoniene. Slike åpenbare likeheter er dosert riktig utover plata. Derfor rekker man liksom ikke å klage over uorginalitet, men snarere å kalle slikt for hyllest.

Det finnes etter mitt øre ingen direkte svake spor på albumet. Noe er riktignok mer interessant enn annet, men jevnt over holder plata stødig kurs. Her finnes ikke de veldig store variasjonene mellom låtene, men nettopp på grunn av platas lengde, rekker den ikke å bli kjedelig. Noen ganger skjønner kanskje artister at det ikke bare er tull og tøys å ha prinsipper som ”less is more”.

Under den forutsetningen at Cybernetic spilles høyt, er det absolutt en energispekket plate, med så mange slag fra de doble basstrommene at du vil komme ut av tellinga ganske kvikt.