The Brimstone Solar Radiation Band – Rockens retromonster reiser seg på ny

En tydelig entusiasme og renskåren teknikk på The Brimstone Solar Radiation Band setter i gang rockefoten, med fine spor som Wake Up og Apple Pies & Orange Sky. Brimstone har en rekke fine grep i bagasjen som de benytter med stort hell til å utbrodere den grovkornede rocken sin. Deres entusiasme over musikken smitter lett over på lytteren og etter kort tids gjennomlytting sitter bandets driv i rockefoten og truer med å rase av gårde i et forrykt tempo.

De har definitivt fanget noe de kan utnytte videre med dette albumet. De elektriske låtene er farget av en instrumentering som gjør lydbildet deres bredere enn flere av deres samtidige. Med mandoliner, en rekke tangenter og den hese whiskystemmen til R. Edwards har de mye ved seg. Ved å legge en psykedelisk drakt over både form og innhold på dette albumet skapes det en helhet som bidrar til å skille dem fra resten av hopen.

Alt er likevel ikke positivt med dette albumet. Det skyldes egentlig ikke musikken i det hele tatt; det er faktisk lenge siden undertegnede har hørt et rockalbum som har satt smilet så ettertrykkelig på plass i fjeset. Det svinger nemlig skikkelig av dette albumet. Det som er bandets akilleshæl er at vi har hørt det før, og det for ikke så altfor lenge siden. Det virker som om de har hørt en del på svenske The Soundtrack Of Our Lives og de senere platene til Motorpsycho mens de har laget plata. Dette bidrar til at musikken kryper ikke helt under huden på lytteren.

Denne kritikken virker kanskje noe urettferdig og dette albumet er helt klart verdt en rekke runder i stereoanlegget. Men kanskje de på neste utgivelse klarer å finne frem til de detaljene de bruker på dette albumet og sette disse inn i sin egen kontekst. Gi bandet det særpreget de helt klart har i seg og sette både kropp og sjel i bevegelse. I mellomtiden får vi heller nøye oss med å danse.