Alphabetical – Brillefin pop, men ingen klassiker

Når det er sagt, er det dermed ikke ensbetydende med at Phoenix har skapt en klassiker, slik flere kritikerfeller allerede har hevdet. Alphabetical er like fullt og definitivt en sterk popplate som står i sommerens tegn. Albumet er dessuten hakket jevnere enn debuten United som kom for fire år siden.

Som i tilfellet Air – et annet respektert band fra Paris-traktene – er Phoenix i besittelse av en musikalsk teft som de tilsynelatende med letthet makter å formidle til sine lyttere. Alphabetical synes i så måte å være en slags musikalsk slektning av Talkie Walkie, som er Airs bidrag i musikkåret 2004. Til tross for visse likheter, ikke ugrunnet takket være en viss form for samarbeid gruppene imellom, tilnærmer Phoenix seg mer et rent syttitallsk poputtrykk enn sine landsmenn i Air, som holder fast ved sin særegne sekstitallsnostalgi.

Oppsummert er Alphabetical en god, og ikke minst fin, plate bestående av et knippe herlige poplåter av høy klasse. Det er fristende å kalle produksjonen for typisk fransk, slik vi etter hvert har blitt vant til fra det mellomeuropeiske folket i sør. På samme tid er det vanskelig å la seg rive fullstendig med av det kvartetten her byr på. Til det er albumet for lite variert i formen. Med unntak av førstesingelen er låtene er rett og slett for like hverandre til at dette kan utropes til en moderne klassiker.

Men bevares, det er likevel ikke mye å trekke for her. Phoenix videreutvikler sitt eget uttrykk og tar det med seg i riktig retning i forhold til forrige plate. Fint, fengende og flott på alle måter altså, bare ikke fullt så fabelaktig som enkelte skal ha det til.