Captain Murphy – Rocken oppsummert

Band som Captain Murphy er veldig greie å ha med å gjøre. Det høres med en gang at de har hørt på alle de viktige platene; nærmere bestemt skivene til MC5, Iggy & The Stooges og Jimi Hendrix, samt de fleste andre som har levert saftige riff opp i gjennom musikkhistorien.

Referansene kommer som perler på snor og etterlater ingen tvil om at det et er rock’n’roll som har vært den røde tråden i dette bandprosjektet. Men med alle disse referansene umaskert oppe i dagen, kunne denne platen fort bikket over. Over til å bli en kjip grøt av tamme riffkopier og en utvannet myte som sentrale ingredienser.

Men heldigvis klarer Captain Murphy å hoppe unna de største fallgruvene på debuten. De spiller retro på en akkurat så frekk og møkkete måte at de ville gjort inspirasjonskildene stolte, samtidig som de ville gjort dem til fans om de hadde fått mulighet til det. For dette er en gruppe som tar tak i den godt bruke garasjerocken, og fillerister den til den har hostet opp enda tolv herlige spor vi kan drikke øl til.

Vi kan på en måte se på dette som en liten retroskole. Klarer du å finne ti band som har påvirket enkelte partier i låtene, står du tilbake med en gullstjerne i boken og fri adgang til Café Mono. I motsatt fall må du handle kraftig fra utvalget «klassiske rockalbum», og henge på teknobula litt lenger ned i gata til du har lært av dine feil.

Uansett om du er godt skolert i rockfaget eller ikke, så er dette en plate som kommer til å gi mye tilbake til deg som lytter. Den bobler riktig nok ikke over av kreativitet eller rister noen melodiøse grunnpilarer. Men desto mer er det en samling låter som gjør seg fordømt godt på øret. For det du får er femti minutter med øs-pøs-rawk som har god kontakt med forbildene sine. Og slikt skal man saktens ikke la gå fra seg i disse semi-sommerlige tider…